(Debatt): Ein sterkt veksande politisk-religiøs faktor er muhammedanismen (islam), og jødedomen ligg heller ikkje på latsida. Deira stadig oppdukkande luksuriøse gudshus avspeglar meir enn godt dette. I forhold til desse sakker kristendomen stadig akterut, og våre tradisjonelle kyrkjebygg vert nå utruleg nok rubrisert nærast som samfunnsskam.

Hittil har vi politisk-religiøst stort sett sleppe unna med å bli hersa med av KrF, partiet som heller ikkje har gått av vegen når det gjelder opprivande intern kommers. Nå om dagen tyt og gestikulerer Bondevik, Høybråten, Hareide og Svarstad Haugland febrilsk for å få seg sjølve og partiet opp ifrå den sjølvskulda sotte-senga ved å smeikjande sjølvtilfreds skulle sminke partifjeset som dei har vansira.

Over relativt kort tid vil det politisk-religiøse styrkeforholdet mellom desse tre rivaliserande religionane alt sannsynleg endre seg dramatisk og i verste fall resultere i nasjonsopprivande tumulter. Det ligg i religionar sin natur, det. Det utrulege opp i det heile er at dei faneber nøyaktig den same fiktive gudsskikkelsen, men med ulike nemningar. Utifrå Det gamle testamentet vart dei første menneska skapt i Guds bilde for berre 6000 år sidan. Når så dei Guds bilde-like skapningane igjennom all kjent tid har oppført seg som gal så skulle det tilseie at også den påståtte skaparen må vere gal. Attpå alt er det nok ei kjensgjerning at det er nettopp religionar som har danna berebjelken for allstyrelsen Gud Mammon. Von dess.

Øystein Fjørstad, Stranda
20.09.2004 06:59

<--Tilbake      Tips en venn