Sandnesgutten Tore Lende har drevet et personlig firma fra 1970 til 1990. Han har vært med å fått igang hundrevis av arbeidsplasser. Han har vært en pioner og gründer. I 1990 opplevde han å bli feilaktig skjønnslignet med 1 million kroner. Det ble for mye i noen år uten inntekt. Siden oppdaget han at tusener av gründere i Norge hadde lidd lignende skjebner og blitt satt ut av spill. Han har kjempet for at Norge må bort fra straffe- og soningspolitikken for dem som mislykkes og ha fokus på «ny start» og rehabilitering. På samme måte som mange andre vestlige land. Dette har han kjempet iherdig for, uten å bli hørt. Motstand, likegyldighet og forakt har han møtt på mange hold. De siste to årene har også flere stortingsrepresentanter og regjeringsmedlemmer tatt til orde for de løsninger han har kjempet for. Det ser ut til at disse løsningene snart vil være helt selvinnlysende og opplagte for alle.

– Vi kan kanskje si det slik at livet mitt har vært å skape- og å få ting i gang. Være en pioner og være først.
– Mine prosjekter har vært med å skape virksomheter og millionærer både i Norge og Sverige. Virksomhetene lever og yngler den dag i dag etter 30 år. Men mitt eget lille personlige firma som jeg hadde drevet i 20 år, måtte gi tapt i 1990.
Det viste seg å bli en katastrofe i Tore Lende sitt liv. Han ble gjeldsoffer. Mistet kontrollen. Og gjelden til staten steg fra 1 million til 6 millioner, uten at han kunne gjøre noe. Den kan dobles igjen. For det finnes ingen ordninger og ingen nåde.

Hvordan mistet du kontrollen?
– En konflikt mellom mitt firma og min hovedmedarbeider førte blant annet til at jeg ble skjønnslignet og fikk en skatt på nesten en million i 1990. Dette skjedde etter noen omstillingsår, og i ett år jeg ikke hadde inntekter. Jeg hadde ofret alt for å unngå konkurs hos min hovedmedarbeider. Noe som lyktes, og det firmaet går fremdeles. Det ble for noen år siden solgt for titalls millioner. Tore synes det er underlig å tenke på. Suksessen hos dem han en gang hjalp opp.
Sammenstilt med fortvilelse og angst, knyttet til egen konkurs.

– Var forretningen din dømt til å gå under – uten marked og håp?
– Nei, ikke som jeg kan se. Jeg fikk faktisk et brev fra LOOC (Lillehammer Olympiske Organisasjonskomite) som takket og sa.
– Uten deres innsats ville ikke vårt souvenirprogram blitt den suksessen det ble. Oppgaven med å skape ett godt opplegg var vanskeligere enn vi trodde og tok lenger tid. Men på grunn av konkurransen fra dere kom vi i gang tidlig nok, og lyktes som ingen annen før oss. I begynnelsen opplevde vi nok dere som en utfordring og problem, men i ettertid så kunne det knapt vært bedre. Det løftet også kvaliteten på våre produkter. Takk!
Tore Lendes bedrift satset på små artikler til Lillehammer-OL.
Produktet var bra. Kalkuleringen feil.
Samarbeidspartneren sviktet. Etter konkursen ble Lende spent bak et «lokomotiv» han ikke kunne stoppe. En nådeløs offentlig etat.

- I begynnelsen var renten på den skyldige skatten 18%. Jeg må si: Den skatten jeg ikke skyldte.
Ligningssjefen selv kom etter 12 år og sa at jeg skulle hatt penger igjen. Da var gjelden til Kemneren vokst til ca 5 millioner og såkalt rettskraftig og kunne ikke omgjøres, forteller Lende.

Sluttet å fungere
– Konflikten med min hovedsamarbeidspartner var vond nok i seg selv. Så fikk jeg «dødsstøtet» ved denne skjønnsligningen fra det offentlige. Jeg ble psykisk nedbrutt, klarte ikke levere inn selvangivelse. Meldte fra til ligningskontoret at det var umulig å gjøre det korrekt, da jeg ikke fikk nødvendige oppgaver og tall fra min hovedsamarbeidspartner, sier Tore.
– Siden da har jeg bare levd på lønnstrekk – alt som jeg måtte tjene over 4000 kroner i måneden, går til Kemneren. Lønnstrell. Bare rentene på den skatten jeg ikke skylder, er ca 500.000 kroner i året, sier Tore og rister på hodet.
– I 1990 var jeg 45 år og i mine absolutte beste og mest kreative år. Jeg fikk en livstidsdom. Kunne aldri reise meg igjen. En livstidsdom for at jeg gjorde det som næringsministeren oppfordret til: «Det største du kan gjøre for landet ditt, er å skape din egen arbeidsplass, og kanskje noen til?»

Personlig firma
Halvparten av alle firma i landet er personlige. Det vil si at eierne har tatt en stor risiko. De har satset alt de har – også hus og hjem. Ingen tar så stor risiko, lovprist av samfunnet. Og ingen – ikke en gang mordere av verste slag – blir straffet så hardt om de mislykkes.

– Hvorfor fikk du ikke gjeldsordning?
– Jeg kunne heller ikke søke på gjeldsordning. Det var en regel som sa at om offentlig gjeld utgjorde mer enn 60 prosent av totalgjelden, kunne en ikke få gjeldsordning.
Jeg og flere arbeidet sterkt for at denne regelen måtte oppheves. Det skjedde i 2002, med den nåværende flertallsopposisjonens stemmer. Den borgelige regjeringen stemte imot.
Det er paradoksalt at KrF har vært en pådriver for den harde linje på dette området. De har jo sagt at de vil kjempe for de svake og fattige.

Bedre på Mose tid
Endog for 4000 år siden fantes det svært, gode ordninger for gjeldssaneringer. En skulle ikke ta levebrødet fra folk ved å ta fra dem kvernsteinen eller arbeidsredskapen.
Begrunnelsen: «det ville jo være å ta hans liv».
Det er titusener som de senere år har opplevd dette i vårt land. De har blitt det som kan kalles «gjeldsskadede» eller «gjeldsinvalider».

– Er det ingen «gjeldsinvalider» som blir reddet
– Jo, men de må flytte utenlands.
Lende er opptatt av avisopplysningene om de norske gjeldsflyktningene i Danmark.
– Lindorff melder at 4000 er flyktet til Danmark hvor de kan arbeide uten at kreditorene kan ta lønnstrekk. I Norge ville de fleste av disse trolig belastet helse- og sosialbudsjettene.
Danmark sparer trolig Norge for milliarder i sosialutgifter. Norske myndigheter vil stanse dem, men danskene lar dem fortsette.

– Hvordan blir livet for gründere som går konkurs
– De har fått psykiske og fysiske diagnoser. «Gjeldsinvalid» er ingen diagnose. Alle vet allikevel at det var gjeldsproblemer som knekte dem. Mental Helse, som har en krisetelefon for suicidale, melder at de får ca 10 oppringninger per dag. Nesten halvparten er fra folk som har mistet kontrollen over økonomien.

– Hvordan har du personlig opplevd dette psykisk?
– Jeg har grått. Jeg har ropt «hvorfor» i de sene nattetimer i 15 år. Det har vært et desperat og inntrengende rop på vegne av meg selv og titusener av andre. Det er et vanvittig psykisk barbari satt i system.
Det finnes ingen moralske eller økonomiske begrunnelser. Det er en fornektelse av moral og rettferdighet og det er en fornektelse av grunnleggende markedsøkonomiske prinsipper, sukker Tore Lende.
Han blir tilkalt til England for å holde foredrag om emnet. Der rister man bare på hodet av Norge som har som prinsipp at de som går konkurs skal svi.

– Det koster samfunnet hundretusener i året å ha folk på trygd – folk som i tillegg kunne vært i skapende arbeid, hvordan er dette mulig?
– Vi har såkalt fri konkurranse. I en konkurranse er det tapere. Alltid. Det er spillereglene. Det er også det som er økonomiens dynamikk og livskraft. Noe annet ville være en statisk sovjetøkonomi. Å straffe og stigmatisere dem som taper er det samme som å straffe soldater som kommer sårede hjem fra krigen.

Familien rammes
– Det er ikke bare ofrene som straffes. Det er hele familien med barn, foreldre og besteforeldre. Det er også en stor årsak til familieoppløsning. Hvordan partier som setter familieverdier i fokus, kan forsvare disse ordningene, går langt utover min forstand. Jeg har ikke hørt en gjennomtenkt logisk, økonomisk og moralsk begrunnelse på landets praksis. Personlig næringsdrivende som mislykkes, har også i praksis yrkesforbud.

– Du utfordrer politikerne til å komme med løsninger?
– Ja, jeg utfordrer politikerne. Jeg møter dem hvor som helst, i TV, i forsamlinger og aviser. Jeg tør på det sterkeste både mene og påstå at dagens praksis kun bygger på myter og fordommer.
Spesielt kanskje, skulle jeg like å snakke med statsråd Laila Dåvøy – det har jeg ikke fått adgang til tross mange forsøk. Hun har forsvart det strafferegimet vi har på området, og det er hun som administrerer dette.

– Men ser du ikke at de som har gjeld skal betale det de skylder. Det er en plikt. Skal kreditorene tape og gå til grunne fordi folk er uansvarlige og ikke betaler?
– Ja, det er jeg enig i det. Men tenk et steg videre. Jeg tør mene på det sterkeste at dagens praksis er et ran nettopp mot kreditorene. Og den knuser i tillegg skyldnerne og påfører samfunnet milliardkostnader. Og det er en brems på nyskaping og naturlig fornyelse. Selv byråkratiet rundt dagens ordninger er helt unødvendige.

– Ja, men gjør ikke hele verden det samme som Norge med dem som skylder penger?
– Jeg vil tro at Norge kanskje har verdens mest destruktive ordninger for både nyskapere og vanlige folk som taper i konkurransespillet.
– Jeg er blitt invitert to ganger til Cambridge for blant annet å holde innlegg på internasjonale symposier for «Credit and Counseling». Det har vært deltakere fra hele den vestlige verden.
– Når jeg har fortalt om norske gjeldsordninger, har de ikke trodd jeg snakket sant. De forstår ikke hvordan det er mulig. En banksjef og inkassosjef i en av Englands største banker spurte meg: «Norske ordninger må da gi lite kreditorene som håper på penger?»
– Ja, jeg måtte bare si at skyldnerne dropper ut og ofte betaler lite og ingen ting. Det er ingen belønning for å gjøre en innsats og ta ansvar.
– Banksjefen spurte videre: «Det må da skape store sosiale problemer?» Jeg kunne bare bekrefte at norske ordninger førte til familieoppløsning, til sykdom, død og mange selvmord.

«Og det må føre til mindre nyskaping og innovasjon?» – fortsatte den engelske banksjefen.
– Igjen kunne jeg svare bekreftende. Det fører til at risikoen for å satse blir for stor. Og de som tapte, fikk ofte bare èn sjanse. Etterpå var de knust og satt ut av spill. Skattebetalerne betaler til slutt for den økonomiske taperen.

Den engelske banksjefen sa videre. «Jeg skjønner ikke den sonings- og straffetenkningen. Det må da være både lønnsomt og riktig å ha fokus på ny start og rehabilitering?»
– Jeg kunne bare gi ham rett, sier Lende og legger til:
– I de største deler av den vestlige verden forsøker de å redusere stigmatiseringen av å mislykkes. For de fleste er det mer enn nok dom i seg selv. De er ofte bokstavelig døende i selvforakt og egenfordømmelse. Og så kommer samfunnet og knuser siste rest av livsgnist.

– Hva har disse 15 årene gjort med deg Tore?
– Jeg har disse 15 årene vært oppegående og en slags halvinvalid. Jeg har vært privilegert. Jeg har hatt en utrolig støttende familie og en kone som har gjort en utrolig innsats. Uten det hadde jeg trolig vært helinvalid eller død i dag. Også den sterke kristne tro som Tore har, har vært positiv. Dette at jeg ser det hele i et Gudsrike-perspektiv har holdt meg oppe. Jeg har fått sett inn i dødsrikets forgårder. Jeg har fått delt smerten med de lidende og døende i vårt system. Det har åpnet øynene mine for sosial rettferdighet og store og ukjente tragedier i vårt samfunn.

–Hver eneste dag hører jeg for mitt indre dødsropene til folk som forgår i skam, angst, samfunnets stigmatisering og fordømmelse, oppløsning og bunnløs fortvilelse. Jeg har fått krefter til å gi stemme til denne gruppen som ingen stemme har. For dette er jeg takknemlig til Gud. Men ofte føler jeg at prisen har vært for høy. Men i evighetens perspektiv var det kanskje Guds uendelige nåde?

Marianne Gutvik
29.07.2005 13:26

<--Tilbake      Tips en venn