Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

Barnevernets bruk av tvang og makt mot barn

Barnevernets bruk av tvang og makt mot barn

En sak etter den andre rulles opp, og viser skandaler i barnevernet. Like ofte lover politikerne å lære av det, men det blir ingen bedring, mener professor Marianne Skånland. FOTO: Privat

I 1951 ble psykolog Gori Gunvald ansatt ved Bjerketun behandlingshjem og skole, en institusjon for "vanartede" unge piker. Hun gjorde opprør mot mishandlingen og vanskjøtselen beboerne utsattes for. Blant annet kunne pikene få "liggestraff" i en måned for ulydighet. (Hele regimet var under styring av helsedirktør Evang. Alle som har vært sengeliggende ved sykdom vet at selve det å ligge til sengs, ikke kunne komme opp og i mosjon, er nedbrytende for helsen.) Gunvald fikk sparken. Hun klarte imidlertid å mobilisere pressen, og saken ble også kjent i Stortinget. Ved ubehagelige spørsmål hadde institusjonen forskjellige svar: 1) Beskyldningene var ikke sanne; 2) De var sanne, men avstraffelsene var ledd i oppdragelse/opplæring; 3) Avstraffelsene var ledd i (psykiatrisk) behandling.

Tekst:

Publisert:

I 1996 ble to barnevernsarbeidere ved en privat barnevernsinstitusjon i Vestfold dømt i herredsretten for sine oppdragelses-metoder mot barn (nrk Dagsrevyen, 11.04.96). Særlig gjaldt det en 14-årig gutt som de hadde tatt ut i et skogholt uten klær, tvunget til å stå oppreist i en sovepose i lang tid, og til å sette bena ned i en dam med isvann.

De to ble ilagt en bot på 5000 kroner, men ble ikke fratatt retten til å arbeide i barnevernet, hverken privat eller offentlig.


I 2001 brakte tv2 noen reportasjer om barn som mot sin vilje og under sin sterke motstand ble tatt med fysisk makt av barnevern ved hjelp av politi politi (detaljer: MH Skånland: "En debatt om politi og presse som sporet av", 29.03.2002 / 22.10.2006.)

Daværende barne- og familieminister, Karita Bekkemellem Orheim (AP) fremsto på skjermen som svært sjokkert og harm, og sa at slik skulle barn i Norge ikke behandles.

Ett av barna var en 11 år gammel gutt, som bastant satte seg imot å tvinges fra sin far i Norge til sin mor i Danmark. Han ble tatt til psykiatrisk avdeling. Faren ble dømt for kidnapping. Men gutten kom også til faren på ferie året etter, nå var han 12 år, og denne gangen måtte moren og myndighetene til slutt bøye seg for at han nektet å la seg tvinge til Danmark enda en gang. I 2006 gikk faren til sak mot staten og fikk oppreisning og en symbolsk erstatning for tiltale og straff. Sønnen, nå 16, vitnet, og tok statsadvokaten grundig ved vingebenet. I et nyhetsinnslag i tv2 etterlyste så sønnen hva som var skjedd med politikernes løfter "etter hans livs verste opplevelser i 2001". Justisminister Knut Storberget (AP) sa i intervju: "Jeg ønsker meg ei framtid hvor vi i mindre grad bruker politiet til den slags oppdrag. Jeg synes det er naturlig at vi fremmer noen [forslag på Stortinget], slik at vi forteller politikerne, og forsåvidt også politiet, hvordan man skal håndtere blant annet slike vanskelige saker."


Saken om Glassjenta begynner å bli godt kjent, gjennom en serie artikler i Stavanger Aftenblad. "Ida", som hun kalles, er blitt vedvarende utsatt for fysisk, brutal makt, tvang, overvåking, tilbakeholdelse, og, trass i at hun opprinnelig var overtalt til å la seg plassere frivillig i barnevernet: tilbakehenting med makt når hun flyktet. Alt sammen offentlig oppførsel av en art og i en grad som nok ville interessere en internasjonal torturkommisjon med øynene rettet mot forhold i vanlige fengsler. Ida er nå idømt fengselsstraff for forbrytelser hun har begått på institusjonene.

Alle er forskrekket, lokale og sentrale myndigheter opp til statsråd Solveig Horne trommer sammen til møter hvor man "bekjenner" at man "ikke har gjort nok" for Glassjenta. Man messer om at man vil "lære" av saken, man fremstiller den som et unntak som skyldes ressursmangel (men man har visst betalt opp til 28.000 per DØGN for å holde henne fanget); helsetilsynet og fylkesmennene skal føre mere tilsyn med institusjoner, på nye måter, og myndighetene vil gjøre gjøre barnevernet "enda bedre" enn i dag. Ida soner visstnok straffen i hendene på noen tilknyttet "Forandringsfabrikken / Barneverns-proffene", en gruppe ungdommer som i myndighetenes regi reklamerer for barnevernet og at barnevernet skal lære mere. – Falskheten ved all propagandaen burde få det kollektive Norge til å rødme og sanse seg. Den stinker. Man har ikke gjort for lite, man har gjort altfor mye, av lutter skadelige ting.


Ingen lignende saker mellom de ovennevnte tidspunkter? Å jo, en stadig strøm, mange lett dokumenterbare offentlig. Tillatt å finne sted ikke bare under sosialstat-idealistene fra AP og SV, men også under statsrådene Valgerd Svarstad Haugland og Laila Dåvøy (KrF). Støttet av dem alle. Våre politikere og byråkrater har jo skaffet seg en fiffig bestemmelse (antagelig rettsstridig) om at de "ikke kan gå inn i enkeltsaker". De unngår på den måten ansvar og realisme, og unngår å ta enkeltsakene med seg i hukommelsen til neste gang det melder seg en enkeltsak. Som en utmerket artikkeltittel i Stavanger Aftenblad formulerte det: Det er ikke systemsvikt. Det er svik satt i system.

Hva med å manne seg opp til å se på totaliteten? Myndighetene tillater seg å være historieløse, også dette hver gang. De "er så sjokkert" over noen få enkeltsaker, men babler som før om at man må "gjøre mer for de aller svakeste", og så dysses sakene ned. Ingen erkjennelse; skylapper og kameraderi beskytter godt. Men her er en bit virkelighet som har med saken å gjøre:

De siste 25-30 årene er det blitt laget erstatningsordninger fra stat, kommuner og fylker for personer som har opplevet vanskjøtsel, vold og overgrep i barnevernets omsorg. Først gjaldt det barnehjem, og var begrenset til ting som hadde skjedd tilbake på 1950- og 60-tallet, minst 25 år tidligere. På samme tid var det et omkved at slikt skjedde i gamle dager; nå (på 1990-tallet) var det helt andre forhold, ble det påstått. Så er det blitt stadig nye erstatningsordninger, de er utvidet til også å gjelde utilbørlige ting barn er påført i fosterhjem, og tidsgrensen er krøpet oppover til bare ca 10 år før nåtiden. Samtidig skapes det, uten at noen tar oppgjør med det, hele tiden nye saker av samme art, som nok vil føre til pågang om erstatning fra de nye generasjonene om ikke så lenge. Forestillingen om at barnevernet er så trygt for barn, lever videre. Troskyldige blant oss tror enten at det var bare i gamle dager barnevernet var ille, eller de tror at det plutselig er oppstått en forrykt avsporing de siste årene. I realiteten er barnevernets handlinger omtrent av samme type som de var, men grunnet stadig esende budsjetter kan barnevernet ramme flere nå enn før.


Solveig Horne hevder at Glassjenta-granskningen kommer til å endre hele barnevernstjenesten. Mon det – hvorfor har ingen tidligere saker gjort det?

Så har vi en fersk sak, da: En 5-årig gutt er blitt tatt til avhør av politi og barnevern søndag 6. november i år. Sammen med familien blir han holdt ventende i to timer på politistasjonen. Så blir han avhørt i halvannen time frem til klokken 23, av to kraftige, for ham ukjente politimenn. Bestemoren får først lov å være med ham inn til avhør, men så liker ikke avhørerne et kritisk spørsmål fra henne, og hun blir sendt på dør. Gutten er i ettertid traumatisert, opplyser familien og deres advokat, som var der. – Ja, det vil jeg nok tro alle som ikke lar seg blende av den offentlige barneverns-propagandaen, forstår at en 5-åring kan bli.

("5-åring skal ha blitt avhørt til klokka 23", nrk Oppland, 15 november 2016;

"Avhørte femåring til klokka 23", GD, 15 november 2016)


Det er bare én måte å stoppe slik råskap på. Det er å stoppe det. Stoppe. Holde opp. La være å utføre det. Hindre dem man har styring over i å utføre det.

Ikke gråte krokodilletårer. Ikke holde møter. Holde opp.

Nøkkelord

Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!