Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

Evig frelse eller evig fortapelse

I den senere tid har det funne sted en debatt i media om Bibelens lære om fortapelsen. Noen hevder at alle blir frelst til slutt, og holder dermed fast på den såkalte apokatastasis teorien.

Tekst:

Publisert:

Da blant andre både en professor og en stipendiat ved MF hevder at det ikke finnes noen fortapelse, vil undertegnede rette oppmerksomheten mot en bok kalt «Evig liv – evig død» som kom ut i 1953 på Lutherstiftelsen etter den såkalte «Helvetesdebatten».

Det er professorer og dosenter ved det daværende MF som bekjenner seg til Skriftens og bekjennelsens lære om de to utganger av livet.

Professor John Nome har redigert boka som heter: «Evig liv – evig død».«Bidrag til debatten om frelse og fortapelse.»

I artikkelen «Om åndssituasjonen og forkynnelsen» stiller Nome spørsmålet om nåtidsmennesket reagerer på den kristne forkynnelsen om evig liv og frelse fra dom og død i protest eller tilslutning. Videre skriver han:

«Men konflikten mellom de moderne anskuelser og det kristne syn blir derimot levende når dette siste fremtrer i forkynnelsen i tilspisset form – med direkte poengtering av det sentrale religiøse sikte: frelse – og/eller dens motsetning: fortapelse. Herved markeres også motsetningen til et almenreligiøst og humanistisk syn: det er ikke lenger noen glidende overganger fra en human-religiøs til en kristen oppfatning, men hver for seg representerer en markant helhetsanskuelse med sitt særpreg: den første med sin forankring i den almenreligiøse og ofte idealistiske, jeg-betonte innstilling, den annen med sin henvisning til og feste i bibelordet og det bibelske vitnesbyrd som uttrykk for den kristne åpenbaring, og hermed som basis for troens liv. Når frelses-synspunktet fremtrer i klar eller tilspisset form i forkynnelsen (eller i teologien), aktiveres således motsetningsforholdet: fra å være en latent spenning blir det en åpenbar konflikt mellom de forskjelligartede tros-anskuelser.»

Professor Olaf Moes tema er: «Evig liv og evig død» - «Bibelens vitnesbyrd». Han skriver blant annet:

«Det nye testamente kjenner til sist ikke mer enn to muligheter: frelse eller fortapelse, evig liv eller evig død, og det evangelium Jesus forkynte og som han utsendte sine vitner til å forkynne, er det da også bare tale om to veier, veien til livet og veien til fortapelsen (Matt 7:13 f.) På forskjellige steder i Det nye testamente forutsettes det dog at der finnes grader både i salighet og usalighet. Med hensyn til det første viser vi til steder som Matt 5:19 og 1 Kor 3:14, når det gjelder det siste er ord av Jesus som Matt 11:21 – 24 og Luk 12:47 f. særlig belysende. Jo klarere et menneske har fått sannheten åpenbart, dess større et dets ansvar og dets verre straff skal det i tilfelle få. Men denne gradering av lønn og straff betyr åpenbart ikke at det gis noe midt imellom evig liv og fortapelse. Det fremgår bare ikke av Det nye testamente hva forminskelsen av straffen nærmere består i.»

I sin artikkel: «Hva er fortapelsen i Det nye testamente?», skriver dosent, senere professor, Sverre Aalen: «Etter nytestamentlig tanke er det Gud som kaster i helvete. Jesus sier: «Frykt for ham som har makt både til å slå i hjel og til deretter å kaste i helvete!» Luk 12:5. Når Bibelen stiller menneskene overfor læren om helvete, stiller den dem altså overfor Gud. Når vi taler om helvete, taler vi ikke om djevelen, men om Gud, Guds vrede og dom. Det er overhodet ikke djevelen som er virkelig farlig for mennesket, men Gud. Gud har i sin hånd menneskets skjebne; for ham stammer dets liv og lykke og frelse; han er det også som kan bli det til evig ulykke. Forkynnelsen har ikke alltid gjort klart dette teosentriske syn på helvete, har ikke tydelig nok satt helvete i forhold til Gud. Helvete er ikke et sted, som noen mennesker er så uheldige å falle ned i hvis de ikke passer seg. Ingen kommer til helvete uten først å ha stått for Guds åsyn og der ha mottatt sin dom.»

Videre sier Sverre Aalen: «Det lar seg ikke gjøre å fjerne tanken om Guds hellighet og straffende vrede over synden fra det bibelske gudsbillede uten å gjøre hele kristendommen til noe annet enn det den var og i dag ennå er. Det skal ikke meget historisk innsikt til å se at det ville være ensbetydende med å oppløse kristendommen. Det som trenges i vår situasjon, er ikke at gudstankens strenghet avsvekkes, men heller at den betones.»

Professor Andreas Seierstad skriver om «Eit ålmenn-kyrkjeleg lærepunkt» hvor han tar for seg de forskjellige kirkesamfunns syn på læren om evig liv og om evig straff og konkludere på denne måten: «Læra om evig liv og om evig straff som ei Guds ordning er eit ålmenn-kyrkjeleg lærestykke. Den kristne kyrkja kjenner seg overtydd om at under dette perspektiv er mennesket etter syndefallet dømt til å leva og døy. For menneskesjela er det noko uuthaldande ved dette anten – eller, midt i dette uuthaldande finst det berre ei løysing: Kristus. Gud er heilag kjærleik.»

Vil sitere noe fra dosent, senere professor, Leiv Aalens artikkel: «Frelse eller fortapelse» med undertittel «Til dogmet om den evige dom»:

«I det hele tatt gjelder her som ellers i troens usynlige verden at det ikke er rådelig å tenke ut over eller på tvers av Guds ord i Bibelen, hvor fristende det enn kan være. Vår menneskelige fornuft vil stadig gjøre innvendinger mot de evige konsekvenser av evangeliet, enda flere enn de som her er antydet, men det fører bare til villfarende spekulasjoner. Det eneste sakkyndige i spørsmålet om Guds kjærlighet og rettferdighet er vår Herre Jesus Kristus, og her gjelder at hans sterke ord om fortapelsen ikke er ment som trusler, men derimot som advarsler som vil minne oss om hva det her til sist dreier seg om: evig liv eller evig død.»

Det er trosstyrkende å lese hvor klart og overbevisende lærere på MF i 1953 forsvarte Bibelens og bekjennelsens alvorlige og sannferdige ord om livets to utganger. Derfor er det desto mer beklagelig og bedrøvelig å lese hva en nåværende professor og en stipendiat skriver om dette tema. Professor Sturla J. Stålsett hevder at tanken om en straff hvor mennesker pines i et mørke borte fra Gud, er en ukristelig tanke. Den er uforenlig med den kristne troen på Gud som kjærlighet. (Verdidebatt.no 17.10.2016).

Vi må fastslå at Stålsetts gudsbilde er ikke Bibelens. Guds hellighet og syndens alvor får ikke plass i hans teologi. Men som Sverre Aalen slår fast: det lar seg ikke gjøre å fjerne tanken om Guds hellighet og straffende vrede over synden fra det bibelske gudsbilde uten å gjøre kristendommen til noe annet enn det var og ennå er. Det vil være ensbetydende med å oppløse kristendommen.

Å fornekte Bibelens lære om fortapelsen, er vranglære. Det er opprør mot Den treenige Gud og brudd med Den hellige Skrift og bekjennelsen.

Nøkkelord

Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!