Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

Historisk oversikt fra 1882 - 1967

Historien om Israels gjenopprettelse som en selvstendig stat er unik. En av de avgjørende årsakene til at staten Israel ble opprettet var den nedrige og urettferdige behandlingen den franske jøden, kaptein Alfred Dreyfus fikk i rettsaken i Frankrike i 1894. Han ble anklaget to ganger for spionasje til fordel for Tyskland. Rettskandalen ble en farse og viden kjent i verden. Jøden Theodor Herzl dekket rettsaken som korrespondent for wieneravisen Neue Frie Presse i Paris. Det gjorde uutslettelig inntrykk på ham. Der og da ble han en sionist

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
17.11.2016 kl 15:47

Herzl sluttet seg til den moderne sionismen som Leon Pinsker på 1880-tallet grunnla i Russland, som gikk ut på at jødene måtte finne et landområde i Palestina. Men det var først ved Herzls bok: Jødestaten, som han skrev i 1896 og hans skrifter at hans sionistiske ånd og visjon fikk gjennomslagskraft blant jødene i hele verden, før hans hjerte brast. For bare 8 år av sitt liv fikk han kjempe for et nasjonalt hjem i Palestina, eller for dens saks skyld Uganda eller Argentina, Jødene skulle få et sted de kunne flykte til fra det «europeiske blodtørstige kontinentet», ifølge Abba Eban.

På den kronglete og dramatiske veien frem til Israels gjenopprettelse, ga jødene aldri sitt håp opp om å vende hjem til sitt eldgamle hjemland. Under Tsaren i Russlands sin grusomme jødeforfølgelse, massakrer og pogromer (ødeleggelser) i årene 1881- 1884, og forfølgelsene i Øst-Europa, så mange jøder ingen annen utvei enn å flykte fra land de bodde i til Palestina. På den tid fremstod en mann som jødene kalte en «profet:» Theodor Herzl, født i Østerrike. Et år senere sammenkalte han jødene fra hele verden til den første sionistkonferanse i Basel den 27. august 1897, hvor han lidenskapelig presenterte boken Jødestaten, og samtidig beskjeden frembar sin visjon med innlevelse og kraft om et nasjonal hjem for jøder i Palestina. Men i frykt for at hans egentlige visjon skulle bli avvist, unnlot han bevisst å nevne en selvstendig jødisk stat.

To måneder senere ble jødenes fagforbund (Der Bund) i Russland organisert og samlet til et sosialistisk parti. Med tiden, i kraft av Theodor Herzls visjonære ånd, begynte noen markante sosialistiske sionister i Russland og Øst-Europa reise til Palestina for å virkeliggjøre drømmen om å gjenoppbygge landet. Blant dem var disse spesielle personligheter, Valdimir Jabotinsky, David Ben-Gurion, Chaim Weizmann og Golda Meir. Men den organiserte tilbakevendingen til landet begynte for alvor i 1890 med samtykke fra de tyrkiske myndigheter.

Sionismens ånd og tanke var bærebjelken i folkets fornedrelse, i utlendigheten. Og den nasjonale frihetsbevegelse vokste frem med ukuelig kraft. På samme tid våknet den arabiske nasjonalismen og vokste frem i regionen på asken av Det ottomanske imperiets sammenbrudd i 1918, etter 400 hundre års okkupasjon av Palestina. To vidt forskjellige og uforenlige kulturer tørnet sammen i kampen om Palestina fra første stund av, og som bare har eskalert frem til i dag. Men jødene, til tross for deres land, har også bidratt til konflikttemperaturen, fordi mange viste lite smidighet og bar seg voldelig frem overfor arabiske bosettere.

JØDENE KASTES UT

135 år etter at Jesus ble født, kastet Keiser Hadrian jødene ut av provinsen Judea (Jødeland), oppløste jødestaten og kalte landet med forakt for Palestina. Jødene ble spredt i alle himmelretninger, og landet ble fylt av fremmede folk.

Mange kom til Arabia, hvor de fant «asyl.» I flere hundre år beriket de landet både kulturelt og materielt. Mange arabere, også kongefamilien, konverterte til jødedommen. Ved flid og kunnskap og hardt arbeide blomstret ørkenlandet. Men 632 år senere, etter at Muhammeds hær hadde inntatt byen Medina, som var bygget av jøder, og som var deres finansielle hovedstad på den arabiske halvøya (som etter hvert ble den nest helligste byen i Islam), ble situasjonen i Arabia totalt forandret for jødene. Navnet Palestina forsvant også med tiden.

TILBAKE FRA UTLENDIGHET

Før 1948 utgjorde jødene en minoritet i de arabiske landene på omkring 2%. På 1880-tallet begynte jøder fra disse land å vende tilbake til sitt eget land etter oppholdet i eksilet i 1813 år (135-1948).

Lengsel etter Sion

Foruten de kollektive grupper av utferden fra Østen, drog noen sionistiske jøder den strevsomme vandringen i ørkenen til landet, fordi deres hjerter lengtet etter Sion hele den tiden de levde i utlendighet. Da de endelig satte sine mødige føtter på den hellige jord, ble noen beveget, bøyde seg ned, kysset jorden og sa: «Her vil jeg dø, i mine forfedres hellige jord!»

Oppbyggingen av landet

Men landet jødene kom tilbake til var blitt ødelagt av imperiemakter, og flere tykke meter sanddyner hadde ved naturens kraft dekket det fagre lande, og det var tørke og malaria. I visjonens kraft tok de fatt i hellige stener og begynte å bygge landet. «De gamle kanalene og vanningssystemene var ødelagt, og den vidunderlige fruktbarheten, forsvant i ørken og ødemark,» skrev et tidsvitne. En britisk konsul skrev: «Landet er i stor grad tomt for innbyggere, og derfor er det stort behov for en befolkning». «Hvor melankolsk er denne elendige ødemarken! Ikke et hus, ikke et spor av innbyggere, ikke en gang hyrder … som bryter den kjedelige monotonien».

Da de endelig kom hjem var Palestina, dagens Israel, som nå flyter av melk og honning, ble de overrasket over at det bodde omkring 450.000 innbyggere der. Omkring 90 prosent var muslimer. Araberne avviste kategorisk at de var «palestinere»; resten var kristne, og bare 25 000 jøder. Jødene bodde hovedsakelig rundt og i Jerusalem, mens araberne bodde spredt i landet. Jerusalem hadde en befolkning på 30 000. En statistikk fra 1844 til 1983 viser at byens flertall var jøder. På 1930-tallet var kyststripen til Middelhavet nærmest folketomt. En jevn og unormal høy tilstrømming av illegale arabiske inntrengere fant sted på denne tid, som britene overså. Det er derfor en myte å si at jøder kom og stjal et tett befolket land da den jødiske immigrasjon startet på alvor i 1880-årene.

«Ofte omtalte sionistene Palestina som land uten et folk, som bare venter på folket uten et land.»

I skuffelsen over å oppdage at jødene var mindretallet i ørkenlandet, ble de ikke satt i «sjakk matt.» Rundt omkring i landet var det flere landbrukseiendommer som de begynte kjøpe opp «fra den ottomanske sultanen, som alltid var pengelens.» Det var den eneste mulighet de kunne erverve sitt land på lovlig vis. Landet ble juridisk og langsomt kjøpt opp av jøder av sultanen i Tyrkia og rike araberne fra Damaskus til ublue åkerpriser.

GI JØDENE LANDET!

I 1917 kom det første lyspunktet i jødenes lidelseshistorie. Den engelske regjeringen ville støtte et nasjonalt hjem for jøder i Palestina. Erklæringen ble lansert av utenriksminister Balfour, derfor «Balfour-erklæringen». Da nyheten ble kjent, begynte arabere fra Syria og Saudi–Arabia strømme inn i regionen.

Etter den 1.verdenskrig i 1920 fikk Storbritannia på vegne av Folkeforbundet (dagens FN) i oppdrag å legge til rette for jødisk immigrasjon til Palestina og arbeide for å opprette et nasjonalt hjem for jøder i landet. Alle som bodde i området ble kalt palestinere. Sionistvennen, statsminister David Lloyd George, aksepterte oppdraget og ga i april 1920 instruks om å «legge til rette for jødisk immigrasjon» og «erverve landområder for jødene.» I 1922 avsatte Folkeforbundet, datidens folkerett, enstemmig jødene retten til landområdet fra Middelhavet til Jordanelven.

Arabisk motstand. Men da den første store immigrasjonsbølgen på omkring 30.000 jøder kom fra Russland til Palestina på siste halvdelen av 1880-tallet, møtte britene umiddelbart sterk motstand fra den Arabiske Liga. Det gikk ikke lang tid før britene ga etter for arabiske trusler. Da begynte de å legge begrensninger på jødisk immigrasjon. Etter den 1. verdenskrig gikk Storbritannia konkurs. Stormaktene var redde for tilgangen på arabisk olje. Både Storbritannia, USA og Frankrike begynte å logre med arabiske stater og tilpasset sin politiske kurs i arabernes favør.

Britene sviktet sitt oppdrag. Selv om britene hadde fått mandat til å støtte jødisk innvandring, «respekterte de aldri ånden og bokstaven i mandatet.» Som kolonimakt forsto de ikke, eller ville ikke anerkjenne, at de hadde med et annerledes folk å gjøre med en eldgammel kultur, ja med tradisjoner og skikker som gikk helt tilbake fra uminnelige tider da London bare var en myr. Det ble deres banesår. Det gikk ikke lang tid etter før det stolte imperiet raknet.

I 1939 kom en sjokkmelding: Den britiske regjeringen brøt sitt mandatoppdrag, idet de i stedet gikk inn for en arabisk stat i området. Sionismen fikk dermed dødsstøtet. I desperasjon måtte jødene ta saken i egne hender og kjempe for sitt eldgamle land og med alle midler for sitt liv og sin fremtid. Fra da av kjempet de utelukkende for en uavhengig jødisk stat.

Mistet kontrollen. Britenes ettergivenhet og feighet gav næring til arabisk opprør og terror mot jøder, som ble besvart med samme mynt. I 1947 resignerte de og overga den israelsk- palestinske konflikten til FN for å be om råd. FN påtok seg ansvaret.

IKKE GI JØDENE LANDET!

FN sviktet sin forpliktelse; for i 1946 opptok FN – som var bygget på den jødiske folks aske - alle avtaler og forpliktelser som var nedfelt i datidens folkerett i San Remo i Italia i 1922, til FN. Avtalene ble også bekreftet og signert som gyldige i artikkel 80 i FN-pakten. I avtalene ligger dagens betente og «omstridte område», nemlig Vestbredden: Landområdet fra Middelhavet til Jordanelven som ifølge Folkeforbundet (dagens FN) tilhører Israel.

Da FN i 1948 anerkjente staten Israel med følgende skussmål: «Et fredelig folk,» har FN likevel i tidens løp sviktet sitt ansvar og bøyd av fra press fra FNs egne medlemsland som utgjør flertallet, og utstedt tallrike fordømmelser av Israel for ulovlig okkupasjon av Vestbredden og brudd på folkeretten, hvilket Israel ikke har gjort.

USA snur og vakler

Da president Roosevelt døde 12. april 1945, fikk sionistene mere innflytelse i Washington ved den nye president Truman. Men selv Truman ved roret (som i 1944 demonstrativt hadde avvist å støtte sitt partis pro-sionistiske program … Og i juli 1946 skal ha fortalt regjeringen sin at han hadde «ikke bruk for dem og ikke brydde seg om hva som skjedde med dem.» … Han var ikke den hengivne filo-semitten eller sionisten som arabiske propagandister eller sionistiske politikerne senere hevdet) var det ikke en selvfølge at han ville anerkjenne en jødisk stat. Han levde under formidabelt press fra lobbyister og fikk titusener av brev som irriterte ham for utilbørlig press.

For da borgerkrigen i 1947/48 raste som verst og jødene på defensiven med store tap, kom den mektige utenriksminister Marshall til FNs Sikkerhetsråd med et nytt forslag om å utsette den offisielle anerkjennelsen av Israel. Å erklære en jødisk stat, det er «gambling». I stedet foreslo han å legge Palestina inn under FNs formynderskap for en ubestemt tid, inntil partene roet seg ned og ble enige seg imellom.

Forslaget gikk stikk i strid med Trumans faste forsett, som før hadde vært under press fra USAs utenriksdepartement, som hadde kommet til klarhet at han ville anerkjenne Israel som stat. Det utviklet seg til en veritabel, bitter åndskamp mellom utenriksministeren og presidenten om utsettelsesforslaget i pressen. Sionistene fikk med dette et alvorlig tilbakeslag. Ben-Gurion utbrøt i fortvilelse den 28. mars: «Dette er den frykteligste dagen siden krigen begynte». Utsettelsesforslaget kom opp til votering i FN, og falt som stein til jorden. I ettertid sa Truman at nesten alle i utenriksdepartementet var antisemitter.

Sovjetunionen

Når alt kom til alt. Det landet som verden minst tenkte på, ja hvem skulle for øvrig tro det! at det var den fryktinngydende antisemitten, jødehateren Josef Stalin som «stod som Israels fødselshjelper». For hadde han ikke presset USA til å anerkjenne staten Israel og truet med veto i FN, som USA energisk forsøkte å utsette den 14.mai 1948, hadde jødestaten ikke eksistert.

Israels uavhengighetskrigen begynte dagen etter FNs delingsvedtaket 29. november 1947. Den Arabiske Liga sverget: «Dette skal bli en utryddelseskrig og en skjellsettende massakre, … som vil bli omtalt på lik linje med mongolenes massakrer og korstogenes,» Og da den nådeløse borgerkrigen raste, proklamerte Ben-Gurion den 14.mai 1948 staten Israel for gjenopprettet. Da fem regulære arabiske armeer, støttet av kontingenter fra Saudi Arabia og Jemen, ble armeen selv knust ved at Tsjekkoslovakia kom til unnsetning, trosset FNs våpenembargo og åpnet våpenarsenalet for Israel.

Både USA og Russland kom raskt andre land i forkjøpet, og anerkjente staten Israel. Den 11.05.1949 opptok FN Israel som medlem av organisasjonen, og anerkjente Israel de facto som en stat, med skussmålet «et fredselskende folk.»

Da Truman ble hyllet for å ha bidratt til anerkjennelsen av staten Israel, svarte han: «Hva mener du, bidratt til å etablere? «Jeg er Kyros! Jeg er Kyros!» Og da den israelske øverste rabbiner takket ham, gråt Truman.

Israel vant seksdagerskrigen i 1967, men tapte mediekrigen. Før den tid høstet Israel sympati for krigene som ble påtvunget folket av araberne. Israel var umulig å beseire på slagmarken. En ny strategi ble klekket ut og lansert av KGB i Moskva i 1964: Den palestinske frigjøringsorganisasjonen, PLO, ble etablert i Russland, stadfestet av 422 medlemmer av Det palestinske råd som alle var håndplukket av Moskva. Palestinerne ble organisert som et eget folk som har krav på sitt land. «Israel har okkupert vårt land som vi har eid fra uminnelige tider.» Løgnen er blitt en etablert sannhet.

Det er et faktum at det aldri har eksistert et palestinsk folk og stat. Sannheten er at i 1922 fikk palestina-arabere av Folkeforbundet området øst for Jordanelven, som i 1946 ble staten Jordan. Navnet Palestina fikk først i 1977 internasjonal gjennomslagskraft i opinionen, og dermed allment brukt i tale og i pressen.

Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!