Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

Valgerds oppgjør

Tidligere KrF-leder Valgerd Svarstad Haugland var invitert som en av talerne under Kristendemokratisk Forums årsmøte i oktober. Hun tok et oppgjør med de konservative, og mente KrF må være villig til å miste noen velgere for å få nye.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
17.11.2016 kl 15:46

Det var liten tvil om at det var de kristenkonservative velgerne hun var villig til å miste. De overvurderer hva KrF kan utrette, og blander Guds velsignelser inn i den politiske debatten på en utilbørlig måte, mener hun.

Valgerd Svarstad Haugland var leder for partiet i den perioden i partiets historie med høyest oppslutning. Valgene i 1997 og 2001 vil for ettertiden bli stående som høydepunkter for partiet, med statsminister- og regjeringsmakt og flere politiske seire.

Derfor uttaler hun seg med en viss autoritet, om hva som skal til for å lykkes med å skape oppslutning.

Kåre Kristiansen nyanserte dette ved å si følgende: Valgerd fikk ufortjent mye av æren for partiets suksess, og ufortjent mye av skylden for dets tilbakegang.

De fleste vil huske at Svarstad Haugland måtte forlate lederjobben etter valnederlaget i 2003.

Tonen i Valgerds innlegg er ikke ny av året. Hun har alltid vært kritisk, og tidvis suveren, i forhold til de konservative i partiet.

Det som er nytt nå, er at Svarstad Haugland er uten ansvar for partiets utvikling. Som fylkesmann i Oslo og Akershus har hun lite å tape, dersom partiet skulle miste disse velgerne.

For Knut Arild Hareide er situasjonen en annen. Han har ingen velgere å miste. De han allerede har mistet, vil han gjerne ha tilbake. En oppslutning på firetallet, slik en rekke målinger gir partiet, eller under fire for den del, kan koste partiet makt og fremtid, og ham selv jobben.

Det som er befriende med Valgerd Svarstad Haugland, er den direkte talen. Dersom hun forakter en velgergruppe, er det ingen som trenger å lure på om det er tilfelle. Hun sier det som det er.

Valgerds linje er skummel for partiet. Ikke fordi hun ikke kan ha rett. Partiet kan jo vinne på å by sine konservative velgere farvel. Men det er ikke gitt. Det motsatte er mer sannsynlig.

KrF er på sitt beste når hele koalisjonen består. Den innbefatter alt fra liberale til konservative, fra skipsredere til trygdede. Fra bønder til studenter ved handelshøyskolen. Det var tilfelle også i denne perioden i KrFs historie. Selv om det var motsetninger også da, stod kristenfolket samlet bak Kjell-Magne Bondevik som statsminister. Om Valgerd stundom var en rød klut for noen, var Bondevik ansett som solid og samlende. De gjorde hverandre gode. Og med på laget var det både Anita Apelthun Sæle, Elsa Skarbøvik og Ingebrigt Sørfonn, alle med troverdighet i bedehusland. Koalisjonen var intakt.

I dag mangler denne dynamikken. Det er langt mellom de konservative profilene i partiets ledelse eller stortingsgruppe. Bekjennelsesparagrafen har falt, partilederen vil legge ned kampen for ekteskapet og lanserer det i forbindelse med at han vil gå i homobevegelsens Pride-tog, og grasrota fortviler over at partiet vil gi regjeringsmakten tilbake til Arbeiderpartiet.

I denne situasjonen virker det tankeløst å stå på en talerstolen på en elitesamling i Oslo og si: «Vi må være villige til å miste noen velgere».

Jeg har vondt for å tro at dagens partileder er enig. Valgerd har nok flere velgere å miste enn Knut Arild.

Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!