Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

Et juleønske

Et juleønske

Ragna Heffermehl formulerer her en mors inderlige tanker for andres barn som er borte fra foreldrene, som i et fengsel. Dette debattinnlegget er et rop om medmenneskelighet. FOTO: Privat

Flykter fra Irak. Norge tar fra henne barna “Tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.” Jeg titter inn i entreen hos kvinnen som mistet alle barna sine til barnevernet, rett før 17.mai ifjor. Skoene til barna ligger der fremdeles, merket med navnene. “Hun orker kanskje ikke å rydde dem vekk”, tenker jeg. Jeg tenker i mitt stille sinn på hvor mye for små de skoene kommer til å være, når - og hvis - barna kommer tilbake.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
24.11.2016 kl 19:38

Barn etter barn har stått alene i retten, gang på gang, og bedt om å få komme hjem. Hjem til deres siste rest av familie. Helt siden de ble fjernet, har de mast og grått. De har tilbudt barnevernet penger. De har tegnet ansikter dekket med tårer. Barnevernet presiserer at barna “gråter, men de gråter mest under samværene.”
Og moren elsker barna. Alle er enige om det, både barnevern og dommere. Men, ååhh, hun gir jo ikke barna "emosjonell omsorg". En fin, faglig frase, som dommerne tar til seg uten å mukke. Kjærlighet og emosjonell omsorg kan tydeligvis eksistere helt uavhengig av hverandre - og sistnevnte teller mest. Er det fordi det høres så fint ut – så faglig og objektivt?

NS - for “Norsk Standard”

Enda en ny film om barnevernet er på vei, kalt “Norsk Standard”. I tankene forkorter jeg det til NS, og leker med å finne likhetspunkter mellom barnevernet og nazistenes regime. Det jeg finner, er mangelen på kjærlighetens verdi. Kjærligheten betyr ingenting. Faglige konstruksjoner rettferdiggjør grove overtramp, av byråkrater som tror de bare gjør jobben sin. Er det ubehagelig å ta barn fra foreldrene sine? Sikkert. Ihvertfall i begynnelsen.

“Jeg forstår at du savner barna dine”, kvitrer barnevernsarbeideren, som har ansvaret for barna nå som de skal permanent i fosterhjem. “...Men barna har det veldig bra. To av dem får bo sammen i et stort og fint hus. De gjør det bra på skolen. De nye fosterforeldrene jobber ikke, så de kan ta seg av barna hele tiden.”
En fattig trøst for moren, at de nye foreldrene ikke trenger å jobbe for å overleve, og har et så stort og fint hus.

Professor Tove Stang-Dahl har forsket på barnevernets forhistorie. Hun konkluderer: “I en uavbrutt linje fra slutten av 1800-tallet frem til i dag – hvor det uttalte målet er «å svekke familiens makt og frihet» – har premisset for barnevernet hele tiden vært å utøve sosial kontroll mot de gruppene som til enhver tid anses som en trussel mot den sosiale orden.”

Flyktningene som kommer hit, kommer i risikosonen.

Skyggene i menneskesinnet

Moren hadde håpet å få feire jul med barna. Barnevernet sa nei. Denne julen har hun ingen forhåpninger om noen ekstra samvær utover de 4 overvåkede samværene i året, på 1,5 time av gangen.
For ofrene virker det som Barnevernet, med sin uinnskrenkede makt til å ødelegge livene for enkeltmennesker, har en subtil glede av å gjøre nettopp det. Jeg tror dessverre det er menneskelig.

Det berømte Stanford-eksperimentet illustrerer dette. Forskerne ville vite hvordan situasjon og gruppe-identitet påvirker vår atferd. 21 mentalt stabile personer ble tilfeldig tildelt roller som “fanger” eller “fangevoktere”, og plassert i et fengselsliknende lokale. Fangevokterne skulle “holde orden” på fangene. Dette var ment å vare i 2 uker, men måtte avbrytes etter 6 dager. Da hadde allerede fangevokterne psykisk plaget fangene over flere dager og tvunget dem til å gjennomføre nedverdigende aktiviteter. Flere av fangene hadde opplevd mentale sammenbrudd og ønsket å trekke seg fra eksperimentet. 1/3 av vaktene ble på slutten antatt å ha utviklet sadistiske trekk.

De samme psykologiske mekanismene som drev fangevokterne i dette forsøket, ligger på lur også i våre sinn. Og de blomstrer, dersom maktstrukturen tillater det.

Norsk lov, velegnet til maktmisbruk

Dessverre går det feil vei. Før het det i loven at barn bør bo hos sine biologiske foreldre. I 2012 ble denne hovedregelen endret, til at de skal vokse opp hos den som kan tilby best forhold. Barna skal bli “gode og produktive borgere, til det beste for nasjonen”, heter det. Setningen minner om nazistisk perfeksjonisme - og kan rettferdiggjøre det meste. Vi må spørre oss hvilke verdier som er viktige: mors og fars kjærlighet, eller at barna er statens eiendom og kommende produktive borgere?

Et juleønske

“Tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.” Jeg skriver julekort. Tenker på vennene mine, og på uvennene, på dem jeg kanskje snart bør tilgi.
Og jeg tenker på min venninne fra utlandet, som klynger seg til meg som til et halmstrå, som om jeg kunne gjøre noe. Hvem er jeg opp mot barnevernet? De har utviklet gode beskyttelsesmekanismer. I et system der grusomme avgjørelser er en del av jobben, vil ingen appell til menneskelighet og fornuft nå fram. Uansett hvor legitim den er. Jeg er virkelig ikke mer enn et strå i dette landet, herjet av vinden av fordommer, faglige begreper, og forhistorie.

Kan man virkelig tilgi, uten at det skjer en innrømmelse, og en endring? Det virker som om innrømmelser sitter langt inne for våre politikere og fagfolk. Smerten som påføres barn og foreldre, blir aldri satt ordentlig ord på, og debatter blir til stadighet vridd til å rettferdiggjøre barnevernet.
Men selv om barnevernet har greid å redde noen barn som virkelig trengte det, må vi få en ordentlig debatt om de sakene hvor barn blir tatt som følge av fagfolks personlige synsing. Advokater har anslått disse sakene til rundt 80%.
Så jeg må vente med julekortet om forsoning og tilgivelse. Snøen som falt i fjor, faller fremdeles, og lite tyder på at dette vil ta slutt, så lenge vi har et tillitsbasert system med svært vide mandater.
Isteden har jeg et juleønske: at folk flest skal åpne øynene for hva som skjer. Vi skal vite hva barnevernet gjør - for det er handlinger som, for resten av verden, alltid vil bli husket som våre. Folk flest bør forstå at det like godt kunne vært dem som mistet sine barn, som et resultat av tilfeldigheter, og bagatellmessige anklager som alle kan kritiseres for.

Så, dette er mitt juleønske, slik at jeg kan begynne å bli stolt av landet mitt igjen. For helt siden 17.mai ifjor, har jeg ikke vært det. Da min bunadskledde datter fortalte meg at en jente i hennes klasse var blitt tatt bort, kavet jeg meg gjennom folkemengden for å finne moren. To barn sto på podiet og snakket om Grunnloven. “Vi er heldige,” sa de. “Det er ikke mange land som har så rettferdige lover som Norge.” I andre land har ihvertfall mødrene mer rett til det som kommer fra deres egen livmor.

Jeg har en skjebne som kvinnen som kom hit som flyktning, ville gitt alt for å ha: jeg skal feire min jul, lykkelig over at jeg har fått beholde mine barn. Som alle foreldre, er det ikke vanskelig å tenke tilbake på småfeil som kunne tatt oss fra hverandre for alltid, hvis de kom i fokus av feil person.

Men rødfargen på juleduken, pynten og gardinene blender aldri den blasse rødfargen på skoene i entreen, til hun jeg ikke feirer sammen med. De kommer alltid til å ligge der, i min samvittighet, tomme.

Nøkkelord

Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!