Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

Shimon Peres sitt ettermæle

Alle som iakttok Shimon Peres' begravelsesseremoni på norsk TV fredag 30. september, ble kjent med en israeler av usedvanlige dimensjoner, fra han ble født i dagens Hvite-Russland i 1923 til han døde som verdenskjent israelsk statsmann i 2016. Blant de mange hundre tilstedeværende ved begavelsen fikk bare hans nærmeste familie og noen få prominente statsledere fra inn- og utland anledning til å ta ordet til en siste hilsen. Disse talene utfylte bildet av en statsmann, som var en av Israels grunnleggere i 1948.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
17.11.2016 kl 15:51

Hans politiske karriere ble av flere talere, blant annet, av president Obama, fremstilt som todelt, i den første perioden som «hauk», og i den siste etter, 1992, som «due». Obama fokuserte i sin elegante hilsen på hans siste periode, og Bill Clinton som også fikk ordet, sa at Peres visjoner i den siste perioden var verdige en statsmann og alt annet enn naive. Detter er nok en alminnelig vurdering av expresidenten.

Skillet i hans karriere er året 1992 da «Labours» leder, Yitzak Rabin, vant valget for annen gang og dannet en «left wing» koalisjonsregjering, som var avhengig av de arabiske stemmene i Knesset! Peres ble utenriksminister, og hans utsending, Yossi Beilin, begynte i all hemmelighet, forhandlinger med PLO, noe som etter israelsk lov var ulovlig! De resulterte i den første Oslo-avtale (Oslo 1) den 20. august 1993. Peres har fått æren for å være hovedarkitekten bak denne avtalen, som førte til at Arafat, Rabin og Peres fikk Nobels fredspris året etter. Verden var imponert, for nå syntes fred i Midtøsten å være innen rekkevidde. At Abbas mot alle odds deltok i Peres begravelse, viser hvor høgt han og PA vurderer hans «land for fred»-politikk, som hele verden håper skal føre til an tostatsløsning.

Denne avtalen og fredsprisen til Arafat «gjenopplivet» PLO, som i 1980-årene var i ferd med å dø, og ga organisasjonen en vitamininnsprøytning som resulterte i at PLO fikk kontroll over Gaza-stripen, og store deler av Judea og Samaria. Inngåelsen av Oslo 1, er etter de fleste israeleres mening det største politiske feilgrepet i Peres' politiske karriere, og noen israelere var i sin tid sogar inne på tanken om å få både ham og forhandeleren, Yossi Beilin, tiltalt for landsforæderi.

Denne «politiske triumfen» førte i neste omgang til undertegnelsen av Oslo 2 i 1995, og ble som mange hadde forutsagt, etterfulgt av et blodbad. Araberne som bodde i områdene (på «Vestbredden») til den nydannede Palestinske Autoritet (PA), satte i gang en kampanje, en intifada, med terrorhandlinger mot sivile israelske sentre. Arafats enke har fortalt at intifadaen var nøye planlagt av hennes mann på forhånd og ikke et spontant uttrykk for politisk misnøye med en fredsprosess som hadde stoppet opp. På det tidspunkt hadde Israel, i følge avalene med PA, utstyrt selvstyremyndighetene med moderne våpen, slik at de om nødvendig kunne ha den nødvendige kontroll over den palestinske befolkningen.Til det formål har våpnene sjelden blitt brukt.

Senere på året, like før neste valg, ble statsminister Rabin myrdet av en israeler og ble erstattet av Peres, som fungerte som statsminister i noen få måneder. Han fortsatte ufortrødent videre på «fredssporet» tross terroren. Det har Israels politiske høyreside aldri tilgitt ham. De har lenge sett på ham som naiv, noe president Obama i sin veltalende avskjedshilsen i Peres' begravelse tok avstand fra.

Da Peres mislyktes i å bli statsminister etter valget i 1996 mistet han for alltid sjansen til å få denne attraktive politiske posisjonen. Han tapte knepent for nykommeren Benjamin Netanyahu. Den TV-overførte debatten viste israelerne en trøtt, 73 gammel mann - i motsetning til en ungdommelig og veltalende leder, som etter 1996 har dominert i israelsk politikk, statsminister Netanyahu.

Nå dannet han sin første koalisjonsregjering, og dette året ble et vendepunkt i begges politiske karrierer, riktignok med diamentralt ulike kjennetegn, Peres som due og Netanyahu som hauk. Etter nederlaget i valget ble Peres politiske liv forvandlet, og nå begynte neste fase i hans karriere, statsmannenen som skulle komme til å inpirere, andre vil si, bedra en hel verden, om enn ikke med samme suksess blant hans egne landsmenn!

Han opprettet «The Peres Center for Peace», og skjønt han fortsatte å sitte i Knesset og var med i statsminister Ehud Baraks sikkerhetskabinett, har hans politiske visjoner forandret seg. Peres forlot Labour for å slutte seg til statsminister Ariel Sharons Kadima-regjering og støttet ham i hans angrep på eksistensen av det jødiske nærvær i ett av de frigjorte territoriene fra Seksdagerskrigen i 1967: den tvungne utdrivelsen av jøder fra Gush Katif i Gaza. Belønningen for denne «land for fred-politikken» fikk han ved at han knepent ble valgt internt i Knesset til Israels 9. president i 2007. Av Knessets 120 medlemmer fikk Peres i annen valgomgang 86 stemmer, 23 var imot og 11 avstod.

Tallene viser at på hjemmebane fikk Peres aldri samme overveldende oppslutning som ute i den store verden. Det var på grunn av at hans overdrevne optimistiske tro på palestinernes forhandlere, Yasser Arafat og Mahmoud Abbas og deres intensjoner, som flertallet av israelere etterhvert gjennomskuet.

I syv år som Israels president tjente Peres landet med utrettelig global aktivitet. Han deltok på konferanser, holdt taler over alt på kloden, møtte verdensledere og ble overalt sett på som legemliggjørelsen av Israels «fredselskende duer», slik han også ble oppfattet på hjemmebane av Israels politiske venstreside. Han fortsatte med sin hektiske timeplan, endog etter sin avgang som president i 2014, og sto på for fullt helt til to uker før hans kropp ga tapt for et hjerneslag 28. september 2016. Hans bortgang markerer avslutningen på Israels generasjon av «the founding fathers».

Hans ettermæle er ennå ikke avklart. De positive sider vil sikkert dominere i vestlige medier en god stund fremover, men noe står fast: Oslo-avtalene i 1990-årene torpederte etter hvert de fleste israeleres tro på tostatsløsningen, på grunn av intifadaene som fulgte etter hvert israelsk tegn på kompromissvilje, og han støttet Ariel Sharons beslutning i 2005 om å trekke seg ut av Israels landevinning i Seksdagerskrigen i 1967, Gaza. Hans vilje til landavståelser kan komme til å bli stående igjen som det mest tragiske spor han har satt etter seg i Israels historie.

Nøkkelord

Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!