På min søken etter svar fant jeg et gullkorn som jeg vil dele litt av her. Alexander Meyer - tidligere leder av Lærerprofesjonens etiske råd - har skrevet boka «Det store skolespranget» hvor han innleder med en gnistrende analyse av skolens utfordring.

Tvang som redskap

I Norge har vi en obligatorisk skole. Men hva betyr det? Det betyr kort og godt en tvungen skole. Tvang har vist seg som den eneste måten vi kan gjennomføre våre intensjoner for skolen. Ingen tvang, ingen skole slik vi kjenner den, skriver Meyer. Kanskje er det nettopp denne tvangen som Fabian prøver å synliggjøre? Dette er ingen kritikk mot menneskene i skolen, men en synliggjøring av selve skolesystemet.

Underkommuniserer tvangen

En obligatorisk skole premierer naturlig nok lydighet og medgjørlighet. Men lydighet og medgjørlighet står ikke øverst på listen over det vi ønsker å formidle til elevene. Derfor underkommuniserer vi tvangen og snakker heller om humanisme, individuelle rettigheter, frihet og dialog. Man kan spørre seg om skolen er en demokratisk- eller autoritær institusjon. Hva vil barna svare på dette? Fabian har allerede gitt sitt svar.

Verdikollisjon

Vi prøver å tilpasse et skolesystem som på mange måter ikke korresponderer med idealene våre, til å passe med disse. Da får vi en verdimessig krasj, skriver Meyer. Men fordi skolesystemet ikke lar seg endre, klarer vi ikke å løse denne verdikollisjonen. Istedenfor en løsning har vi utviklet et fjernt og idealistisk språk som skjuler skoletvangen og alle konsekvensene denne har. Vi gjenkjenner ikke lenger realitetene fordi vi ikke har noe språk for dem. Kanskje Fabian viser oss realiteten?

Har ikke lyttet til elevene.

Altfor lenge har vi latt være å lytte til hva elevene har fortalt oss, nemlig at skolen ikke trenger enda en ny pedagogisk reform eller ny måte å servere fag på. De vil bestemme mer over sin egen tilværelse. Skolesystemet er en monolog og kan ikke lytte. Kanskje dette har sammenheng med det Meyer beskriver som den nærmest epidemiske økningen av stressrelaterte lidelser blant skoleungdommer? Det ser ut til at man ikke kan fjerne årsaken til problemene som det obligatoriske/skoletvangen skaper, uten å fjerne det obligatoriske.

Hva er skolens instanser ment for?

Da jeg selv arbeidet som lærer hadde jeg kun anmerkninger som det siste formelle maktmiddelet for å gjennomføre tvangen i klasserommet. Dersom dette ikke fungerte måtte det løses på en annen måte: ved samtaler med eleven eller foreldrene, PP-tjeneste, barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP), barnevernet eller alle sammen. På denne måten tar vi i bruk alle instanser for å gjennomføre tvangen.

Stopp litt. Jeg vil gjerne gjenta det jeg akkurat sa. Vi tar i bruk alle skolens instanser for å gjennomføre tvangen (... !!) Det er denne oppgaven de er ment for (... ?!) Barna er det ingenting i veien med.

I min erfaring var det ofte de barna som motsatte seg tvang på forskjellig vis – noen på kloke måter og andre på mindre kloke måter – som havnet inn i dette systemet.

– Men så steg en liten gutt fram og sa: Keiseren er uten klær!