I Finland 24. januar begynte rettssaken mot Päivi Räsänen, parlamentsmedlem i Kristdemokraterna og tidligere innenriksminister.

Räsänen er tiltalt for «hets mot en folkegruppe», som her vil si såkalt hatefulle ytringer rettet mot homofile.

Tiltalen gjelder tre forhold:

Räsänen har betegnet homoseksualitet som «psykososial utviklingsforstyrrelse» i en kristen pamflett fra 2004 om kristendommens syn på ekteskap og seksualitet, og som «genetisk degenerasjon» i et radiointervju, samt en Twitter-melding om den finske statskirkens støtte til Helsinki Pride som Räsänen knytter til «skam og synd». Biskopen som publiserte hennes pamflett, er også tiltalt i denne forbindelse.

I sin Twitter-melding om kirkens pride-støtte siterer Räsänen fordømmelsen av homofil praksis i Romerbrevet. Hun mener altså å finne støtte for sitt syn på seksualitet i Paulus’ skrift hvor homofil praksis fremstilles som en synd mot Gud. I tillegg har hun benyttet visse vitenskapelige begreper, knyttet til psykologi og biologi, for å uttrykke sin vurdering av homoseksualitet som noe naturstridig og sykelig. Hvorvidt Räsänens bruk av begreper fra moderne vitenskap som Paulus ikke kjente til, er en rimelig tolkning av apostelens lære og «det kristne budskap», er et rent teologisk spørsmål – det hører ikke hjemme i en rettssal.

Den finske riksadvokaten, Raija Toiviainen, mener derimot at den kristne politikerens ytringer «sannsynligvis vil forårsake intoleranse, forakt og hat mot homofile». Da politiet henla en anmeldelse av Räsänen, grep riksadvokaten inn, noe som førte til at førstnevnte ble sittende i til sammen 13 timers politiavhør hvor hun ble utspurt om sin kristne tro – og så kom altså tiltalen.

Hvordan kunne en liberal rettsstat ende i en slik situasjon, hvor en person stilles for retten for å ha ytret tradisjonelt kristne meninger?

Räsänen har i etterkant av politiavhørene uttalt:

«Da jeg var innenriksminister, hadde jeg ansvaret for politiet. Da hadde jeg aldri sett for meg at jeg ville komme til å bli avhørt av dem og stilt denne typen spørsmål. Jeg hadde hørt om slike typer avhør fra Sovjet-tiden, men jeg kunne aldri sett for meg at det ville skje i Finland.»

Det er i høyeste grad relevant å trekke en parallell mellom denne saken og forholdene i Sovjetunionen - av to grunner. For det første gjelder det sovjetkommunismens uttalte religionsfiendtlighet som ble effektivt satt ut i livet av Stalin-regimet. Sovjet-staten gikk til angrep på organisert kristendom gjennom å undertrykke Den ortodokse kirke (også islam og sibirsk sjamanisme ble rammet av regimets repressive tiltak). Det er naturlig å spørre om ikke også rettssaken mot Räsänen springer ut av en kristendomsfiendtlig grunnholdning. Er det i realiteten den tradisjonelle kristendommen som nå sitter på tiltalebenken?

For det andre er det rimelig å sammenligne dagens situasjon med Sovjet-tiden med hensyn til det rent juridiske. Räsänen er tiltalt for å ha overtrådt den bestemmelsen i den finske straffeloven som tilsvarer vår hjemlige § 185 om «hatefulle ytringer». Slike hatytringslover har røtter i Stalin-grunnloven av 1935. Det er langt fra tilfeldig at denne typen straffebud som rammer rene meningsytringer, kan spores tilbake til en totalitær politistat.

Räsänen har fått sterk støtte av den kristne menneskerettighetsorganisasjonen Alliance Defending Freedom (ADF). Organisasjonens leder, menneskerettighetsadvokaten Paul Coleman, uttaler i sakens anledning:

«Å kriminalisere ytringer gjennom å lage såkalte hat-lover fører til at viktige offentlige debatter forstummer, og det er en stor trussel mot vårt demokrati. Det som skjer her, skaper en kultur av redsel og sensur. Det er blitt altfor vanlig i hele Europa.»

Dette gjelder også vårt eget land. Den stadig økende bruken av § 185 representerer en trussel mot både det demokratiske ordskiftet og individets frihet, inkludert forkynnelses- og trosfriheten.

I Sverige ble pastor Åke Green i 2004 dømt i én rettsinstans for å ha kalt «seksuelle abnormiteter» for «en dyp kreftsvulst». Han ble frikjent i de to neste instansene, men det er foruroligende at han først ble domfelt.

I Norge, derimot, ble pastor Hans Bratterud allerede i 1984 dømt av Høyesterett for «hat» mot homofile, og i domsavsigelsen ble det fastslått at religionsfriheten kan måtte vike for vernet mot «hatefulle ytringer» (som altså finnes i dagens § 185). At religionsfriheten kan innskrenkes på denne måten, er oppsiktsvekkende og har foreløpig ikke vært diskutert i norsk offentlighet.

I et intervju med Vårt Land har Räsänen sagt at «på same måte som eg vil ha fridom til å ytre mine meiningar, vil eg også at homofile og alle andre skal ha fridom til å reagere på det eg seier. Det er utruleg viktig å respektere kvarandre sin rett til å stå opp for meiningane sine.»

Dette er toleransens budskap. Räsänens argeste motstandere skal stå fritt til å uttrykke sin mening. Men den samme friheten må gjelde for en med Räsänens synspunkter. Man kan mene hun tar grunnleggende feil om homoseksualitet, kanskje at hennes ytringer er direkte motbydelige. Men hun skal ikke straffes for slike ytringer.

Nå må kristne og ikke-kristne sammen forsvare retten til å uttrykke tradisjonell kristentro. Og det er på høy tid å stanse den omseggripende bruken av hatytringslover som er i ferd med å løpe løpsk. En slik rettsutvikling utgjør en alvorlig trussel mot både ytrings- og religionsfriheten.

Bli med i debatten

Si gjerne din mening også, på Norge IDAGs Facebook-side.