Hognestad trakk seg som prest 1984 og ble statsstipendiat i 1985, men ble reordinert av biskop Rosemari Køhn i 2000. Han er fortsatt i tjeneste som seniorprest. Han forretter gudstjenester, begravelser, har morgen- og kveldssamlinger i Hamar domkirke. Han skriver også betraktninger i ”Huskelappen”, en gratis annonseavis for Hamar-distriktet.

Vi vil peke på noen teologiske spørsmål som han har skrevet om og avslutningsvis vurdere dem i forhold til Bibelen og Dnks bekjennelsesskrifter.
Det går fram av sitatet ovenfor at Hognestad (H.) ikke tror på Bibelens Gud. For ham er Gud den upersonlige skaperkraften, den kraft, intelligens og visdom som står bak hele skaperverket.

Videre hevder han at det kan tenkes at alt startet med Big Bang for 13,7 milliarder år siden. H. holder fast på Darwins evolusjonslære. Menneskene er skapninger som hele tiden blir til, verken perfekte eller falne, men rett og slett ufullstendige. Menneskene er en del av et kjærlighets prosjekt som skal utfoldes på jord. Av dette forstår vi at H. fornekter at Bibelens Gud har skapt verden og avskriver det historiske syndefall.

Jesus kom til jord for å vise nestekjærlighetens mulighet. Jesus viste en vei til et helere liv: ”Nestekjærlighetens vei”. H. hevder videre at det å tro på Jesus er det samme som å prioritere som han og innrette sitt liv etter hans anvisninger, og som åpner for gudskraften slik som han gjorde. De som gjør det ”skal ikke gå fortapt, men ha evig liv”. Om fortapelsen sier han: ”Livet skal ikke fortapes, skal ikke smuldre bort i ingenting eller bli en del av det som ødelegger hele jorden”. Om det evige liv, sier han: ”Det en er eller gjør blir byggesteiner i det store kosmiske kjærlighetsprosjekt det som står når ”Gud blir alt i alle” som det heter”(Huskelappen nr 8/2009).

Påskens budskap om Jesu korsfestelse, død og oppstandelse er en myte. Dersom vi tar det som faktisk historie, reduserer vi budskapet i forhold til den dype innsikten som skapte fortellingen, hevder han og peker på at moderne psykologi har lært oss å forstå mer av den indre verden. Påskefortellingen vil si noe om menneskets indre vekst. Han hevder at det var evangelisten Markus som skapte historien om Jesus. Markus mente imidlertid ikke selv at det var faktisk historie, men symbolfortelling.

Men menneskene i tiden etterpå var ikke i stand til å holde fast ved det symbolske i ”Jesushistorien”. Derfor fikk vi den bokstavtro kristendommen som har forvrengt det opprinnelige budskapet. Så sier han: ”Jesu død ble forstått som en soningsdød, en betaling til Gud for menneskenes synder, og korset ble noe en skulle tro på i stedet for en vei å gå. Men slik var det ikke i begynnelsen”. Men Freud og Jung har lært oss å forstå mer av den indre verden og det har ført oss til at vi nå er i stand til å forstå ”symbolinnholdet i fortellingen om Jesu lidelse, død og oppstandelse”. Følgelig hevder H. at påskefortellingen handler om en måte å leve på som fører til dypere innhold og mer liv, glede, mening, indre veiledning og inspirasjon til ”oppstandelse”. Veien er å ”korsfeste” sitt ego som betyr å slutte med mange negative ting. Det gjelder om å lytte til senteret i sitt indre som er forbundet med det guddommelige. Med andre ord: ”Det handler om å innrette seg etter den innsikten, lytte innover og overgi seg – få kjenne oppstandelseskraften” (Huskelappen 07.03.2009).

Når det gjelder Bibelen, hevder han det er et enestående dokument i menneskehetens historie. Det er jødenes bevissthetsutvikling den første del av Bibelen viser. Jødene valgte ut en måte å leve på som hadde vært ukjent. H. hevder videre at med datidens bevissthetsnivå ble det til at de var utvalgt - ”et utvalgt folk”. Så sier han: ”De la med andre ord ansvaret for valget på sin gud – en oppfatning både de og mange kristne fortsatt sitter fast i” (Huskelappen 02.10.2009).

H. anklager også mange i kirkelige kretser for ikke å ta hensyn til tilblivelsen og det historiske ved Bibelen. De ”gjør høyst menneskelige og historiske ord til ”Guds ord”, forvrenger budskapet på en utilbørlig måte og tillegger ordene en autoritet for livet i dag som de ikke kan ha” (Huskelappen 02.10.2009).
Evangeliene er ikke øyenvitnebeskrivelse, men forkynnelse. Det er Markus som setter norm: ”Han konstruerer en Jesus-historie ut fra tilsvarende historier i sin samtid og fletter inn noen Jesus-utsagn som sirkulerte i menighetene”. Paulus var ikke interessert i den ”historiske Jesus”, men Jesu korsfestelse og oppstandelse – ”ikke som en historisk hendelse, men som en vei å gå, en måte å leve på”. På den veien oppdaget han et dypere og sannere nivå i seg selv, Kristus- nivået eller ”Det høyere selv”. Men vi må slippe den foreldete måten å lese Det nye testamente på. Det gjelder om at menneskene åpner for Kristus-impulsen som strømmer på (Huskelappen 16.10.2009).
Hognestads ”teologi” er en forførende og farlig vranglære. Den bryter fullstendig med Bibelen og Dnks bekjennelsesskrifter. Tanker og ideer fra psykologi, religioner, nyåndelighet og New Age dominerer hans såkalte teologi.

Han fornekter Bibelens treenige Gud. For H. er gud upersonlig, en kraft som ikke har skapt verden. Alt har oppstått ved Big Bang, og Darwin evolusjonslære er ledesnor. Følgelig er syndfallet ikke et historisk faktum. Israels er ikke utvalgt av Gud, men det er motsatt. Bibelen har mye mytisk stoff og er ikke Guds ord med autoritet. Jesus er ikke Guds Sønn i egentlig betydning. Både jomfrufødselen og korsfestelsen er myter. Han kom ikke for å ta verdens synd på seg og sone dens skyld, men for å være et eksempel til etterfølgelse for å nå et høyere bevissthetsnivå. Å tro på Jesus vil ikke si det samme som å bli frelst, men å prioritere som han gjorde. Guds rike eller himmelriket er ikke en framtidig størrelse, men noe som vi kan kjenne i vårt indre, mens vi lever. Djevelen eksister ikke, og fortapelsen fornektes.
At Hognestad kan fungere som prest i Dnk er en gåte. Hans ”teologi” er en fornektelse av både det reformatoriske formale prinsipp (Bibelen alene) og reale prinsipp (Rettferdiggjørelse av tro). Det er en fullstendig fornektelse og forkastelse av sann evangelisk luthersk kristendom.