Diskusjonen om å tillate aktiv dødshjelp har i mange år vært et tema, også her til lands. Argumentene for og i mot er mange. Jeg personlig har alltid ment at aktiv dødshjelp er en feil måte å gripe helseproblemer, alder og sykdom på. Jeg har alltid ment at det må finnes andre alternativ.

I noen tilfeller kan jeg klart se at aktiv dødshjelp kanskje hadde vært det beste alternativ for mange. Kanskje de som er dødssyke eller/og gamle. Som ligger på sykehus, hjemme eller institusjoner, med smertelindring dag ut og dag inn og bare venter på døden. Man lever ikke, man bare eksisterer.

I slike tilfeller kan det være utmattende, ikke bare for den som er syk, men også for alle rundt, å vente på at døden skal komme snikende. I slike tilfeller kan jeg forstå at familie og menneskene rundt hadde ønsket seg aktiv dødshjelp. Slik at de som hadde det vondt fikk slippe.

Men så var det det å skulle skille alle disse sykdommene, helseutfordringene og livene fra hverandre.

Hvem trenger aktiv dødshjelp og hvem ikke?

Hva med aktiv livshjelp?

Kunne noen heller hatt nytte av det?

Og hvem skal ta på seg ansvaret med å skille alle disse pasientgruppene fra hverandre, og ha myndighet til å si at «den får aktiv dødshjelp og den ikke»? Ville det blitt som en konkurranse eller utvelgelse?

Det er kanskje her problemene ligger. Som gjør nettopp aktiv dødshjelp til ett så vanskelig, sårt og brennbart tema. Det omhandler jo liv. Det mest verdifulle som finnes.

Det er svært mange definisjoner av aktiv dødshjelp. Eutanasi, ved at en lege selv injiserer medikamenter på pasientens ønsker. Legeassistert selvmord, som vil si at lege bringer til veie medikament som vedkommende kan ta selv. Og assistert selvmord, som per i dag er ulovlig i Norge. Mange reiser til f.eks Sveits pga «hull i lovverket» Eutanasi er derimot ikke lovlig i Sveits.

Og hvem har egentlig myndighet og rett til å gå inn å ta ett liv på denne måten?

Jeg ønsker derfor å si dette på en litt annen måte, med en litt annen innfallsvinkel.

– Abort er aktiv dødshjelp

Slik jeg ser det, har vi i Norge hatt aktiv dødshjelp siden 13 juni 1975, da abortloven kom. I Norge aborteres det omrking 10-15.000 hjerter hvert år.

Hvorfor blir ikke dette medregnet som assistert selvmord, eutanasi eller aktiv dødshjelp?

Jeg må selvfølgelig påpeke at mange aborter også gjøres pga at ett svangerskap ikke er helsemessig forsvarlig, og derfor må avbrytes, på grunn av overgrep eller andre traumer, og spontanaborter. Men at man tar ett liv av andre grunner som ikke omfatter de ovenfor, eller går på liv og helse, mener jeg burde blitt medregnet som aktiv dødshjelp.

Man går aktiv inn og fjerner ett foster, ett liv, i mors mage. Erna var det første til å be norske kvinner føde flere barn. Man roper høyt om mangelen på arbeidskraft i Norge, og hvordan man skal få nok helsearbeidere og sykepleiere til å ta seg av de eldre og syke, men det er kanskje ikke så rart at det er det som skjer når man konsekvent har valgt bort, røft regnet, 500 000 Nordmenn de siste 46årene etter abortloven ble vedtatt. Man trenger ikke stille spørsmål ved hvorfor man må hente arbeidskraft fra andre land, for at samfunnet skal gå rundt. Vi vet jo alle at det finnes andre alternativ til abort, hvor barnet kan reddes.

Da det tidligere i år var snakk om å øke abortgrensen til 22 uker satt jeg igjen med spørsmålet «hvorfor akkurat 22 uker?» Hva er det som gjør at de vil ha en så høy abortgrense, men samtidig ikke høyere?

Når man både i praksis og teori kan redde en baby ved 22 uker, hva stopper en fra å øke denne grensen til 39 uker? Også her stille jeg meg spørrende til HVEM som har rett og mandat til å gå inn og bestemme slike inngripende avgjørelser som omhandler liv på en så sårbar og sart måte.

Hvorfor er det verre å ta en abort ved 22 uker enn 39 uker?

Heldigvis ble ikke dette forslaget vedtatt, men at det i det hele tatt ble tatt opp som ett forslag sier mye om hvor langt vi faktisk er kommet. Dette spørsmålet vil nok før eller senere komme opp igjen, og man må igjen ta stilling til hva som er etisk riktig å gjøre.

Det finnes fortsatt leger i Norge som ikke ønsker å gjennomføre en abort på en kvinne, som benytter seg av reservasjonsretten. Dette er blitt veldig kritisert. Hvorfor en lege skal ta på seg den juridiske retten til å nekte en kvinne å ta abort. Men det handler om så mye mer enn det. Det handler også om hva som føles riktig. Mange som utdannet seg til å bli lege, gjorde det nettopp fordi de ønsket å redde ett liv, ikke ta ett.

Jeg mener derfor at de legene som ønsker å benytte seg av reservasjonsretten, skal bli respektert på samme måte som de som henviser eller selv utfører en abort. Samvittigheten skal til syvende og sist stå sterkere enn ett hylekor som står i motsatt ende og prediker at de driver respektløs behandling av sårbare kvinner. Respekt går faktisk begge veier, men skal ikke gå på samvittigheten løs. Da er noe riv ruskende galt.

Disse synspunktene og meningene jeg her deler, vet jeg kan sette sinnene i kok hos mange. Og det er helt greit. For det er på den måten man skaper en diskusjon. Og jeg mener at man skal kunne diskutere slike viktige tema i det åpne rom uten å bli verbalt halshugd og hatet.

Jeg respekterer fullt ut de som mener aktiv dødshjelp er ett godt alternativ, på samme måte som jeg respekterer de som støtter abort. Men da ønsker jeg også en gjensidig respekt for det jeg står for, i retur.

Debatt:

Du kan si din mening, kommentere dette innlegget, dette temaet, på Norge IDAGs Facebookside.