Hvordan går det med kristne i Afghanistan, og hvordan kan vi be inn i denne vanskelige situasjonen?

I rekken av ferske konflikter er det lett å glemme Talibans brutale maktovertakelse sist sommer. FN melder at minst 400 har blitt drept etter at Taliban tok over makten, men det er liten grunn til å tro at disse tallene dekker annet enn en liten flik av sannheten.

Sharia og sammenbrudd

Taliban har gjeninnført en streng tolkning av sharia-reglene. Kvinner nektes nok en gang utdanning, og jenteskoler er fortsatt stengt.

Gutter rekrutteres til de to mest kjente ekstremistgruppene i Afghanistan – Taliban og IS. Kvinner er redde for å gå ut av huset i frykt for kidnapping, voldtekt og tvangsekteskap med muslimske menn – dette gjelder både kristne og muslimske kvinner.

Single kvinner er mest utsatt – Taliban forbyr dem å bevege seg ute alene, og de er redde for å forlate hus og hjem for å jobbe eller kjøpe dagligvarer. Våre kilder forteller at Taliban kjører rundt og kringkaster meldinger i høyttalere om at alle må følge den riktige islamske lære.

Forsyningskjeder har også brutt sammen, og det påstås at levekostnadene er steget med 400 prosent.

De vanskelige leveforholdene, frykten for Taliban og faren for hungersnød har gjort at hundretusener har flyktet. Ifølge FN skal minst 500.000 ha flyktet til nabolandene Pakistan, Iran, Usbekistan, Tadsjikistan og Turkmenistan. I tillegg finnes det et ukjent antall flyktninger i eget land.

Flyktningene er i desperat behov for mat, rent vann, husly, varmeovner og medisinsk hjelp.

En tro som må holdes skjult

Midt i dette kaoset lever den kristne minoriteten. De er ikke mange, men det er en voksende gruppe.

«Jeg vet om hundrevis av mennesker som har begynt å tro på Jesus de siste månedene», forteller Obed, en av de mange som har måttet flykte. Noen har måttet flykte, andre holder seg i skjul og avventer situasjonen.

Det er vanskelig nok å være på flukt, og en tro på Jesus som må holdes skjult gjør det dobbelt vanskelig. For Åpne Dører har det vært viktig å oppsøke kristne på flukt og hjelpe dem der de er.

Et øyenvitne forteller

I mars besøkte Åpne Dørers partner Miranda* (navnet er endret på grunn av sikkerhetshensy) afghanske flyktninger på et hemmelig sted. Hun forteller:

«Lukten av urin var overveldende da vi gikk inn i boligblokken der mange afghanske flyktninger oppholder seg. Vår kontakt fortalte at disse flyktningene kom allerede før Kabul-regjeringens fall i august 2021. Det startet da Taliban begynte å erobre landet steg for steg, landsby for landsby, by for by.

Da vi klatret opp de smale trappene, så jeg fullt opp av gamle ødelagte ting; møbler, sykler og brukne planker. I øverste etasje ble vi møtt av glade ansikter, kvinner og barn utenfor en leilighet. Alle smilte, så på oss og sa noe som vi ikke forsto. ‘De sier takk for hjelpen du har gitt’, sa vår lokale kontakt. ‘Dere er de eneste som har kommet for å hjelpe oss, forteller de’.

Deretter ble vi ført inn i et lite rom og ble møtt av tre menn og en kvinne. De inviterer oss til å sitte på det teppebelagte gulvet. Det lukkede rommet føles kaldt, det er vinter, og det finnes ikke noe varmeapparat eller peis i rommet.

Noen unge afghanske kvinner kom inn for å servere oss te og søtsaker. Vi blir fortalt at tre av mennene i gruppen er afghanere. En lege, en kirurg og en musiker. De deler sine historier om hvorfor de forlot Afghanistan.

‘Taliban ville at jeg skulle jobbe for dem. Jeg nektet, så de sendte meg et brev der de truet meg på livet’, sa legen. Kirurgen nikket samtykkende. Han hadde opplevd det samme. ‘Jeg levde av å synge afghanske sanger’, føyde musikeren til. ‘Min karriere blir regnet som syndig av Taliban. Dessuten har jeg tre døtre. Taliban vil ta dem som koner, selv uten min godkjenning’.

De hadde solgt alt de eide i Afghanistan for å komme seg ut av landet. Men livet som flyktning har vært vanskelig. De har ikke fått arbeidstillatelse slik at de kan tjene penger, men må likevel betale for å fornye flyktningstatusen hvert år. I tillegg betaler de leie for stedet de oppholder seg.

‘Noen ganger vet vi ikke hva vi skal prioritere å bruke våre begrensede midler på – mat, leie eller medisiner – eller om vi skal bruke det på å fornye flyktningkortet vårt’, forteller en mor med en gråtende baby i armene. Hun og mange andre kvinner var en del av de afghanske flyktningene vi besøkte den uken.

‘Taliban tok mannen min da vi krysset grensen. Sønnen min, mine tre døtre og jeg klarte å komme hit, men den ene datteren min døde av en sykdom’, forteller en annen av flyktningkvinnene. Mens kvinnen deler historien sin, legger vi merke til sønnen hennes. Uttrykket i ansiktet hans viser tydelig sinne, bitterhet og hat. Så mye smerte.

Flyktningene har det ekstremt vanskelig. Finnes det en framtid for dem? De forteller at ingen har spurt dem hvordan de kan hjelpe. Akkurat nå kan de ikke jobbe. De er yrkesutøvere – leger, sykepleiere – men de kan ikke utøve yrket sitt i et fremmed land. Det er papirer som må fylles ut og tillatelser som må skaffes. Ingen forteller hvor lenge de må oppholde seg her, mellom to virkeligheter, hvor de lengter hjem samtidig som de trøstig beveger seg mot det som ligger foran dem. De har mistet ektemenn og barn til Taliban; nå plukker de opp bitene av sine liv og går videre.

‘Hvilket håp har vi for oss selv og barna våre?’ sa en annen kvinne, som hadde jobbet som lærer hjemme i Afghanistan. Hun pekte på en ung jente som satt ved siden av henne, og sa: ‘Hun fullførte skolen i Afghanistan. Hun skulle tatt videreutdanning. Men det kan hun ikke. Hun får ikke studere. Hun får ikke jobb. Hva skal hun gjøre? ‘»

HÅP.

Det eneste de desperat trenger nå, er håp. «Ikke glem oss!» trygler de idet vi drar.

Hvordan kan vi be for Afghanistan?

#Bli med å be:

• Be om at kristne fellesskap blir født blant disse afghanske flyktningene, i alle landene de kommer til.
• Be om at Guds kjærlighet må fjerne alt hat, sinne og bitterhet.
• Be om at Gud åpner dører slik at både menn og kvinner kan tjene nok penger til å forsørge familiene sine, slik at de ikke blir avhengige av nødhjelp resten av livet.
• Be om at Afghanistan må unngå en hungersnød
• Be om at barn og unge må kunne fortsette sin utdanning og bygge en framtid.