- I Kina har vi gått bakover, i et veldig raskt tempo, under Xi Jinping. Han har virkelig tatt Kina generelt, men særlig relasjonen mellom menigheten og staten, tilbake til 1950-årene, forteller Ron MacMillian. Han er professor i teologi, med forfølgelse som spesialisering, og har tidligere vært global analytiker for Åpne Dører. Han talte under Forfulgt 2021-konferansen i Bergen i helgen.

MacMillan har lenge arbeidet med den forfulgte kirke og har fulgt utviklingen i Kina over flere tiår. Han bekrefter at kristne i Kina opplever en ny vinter, men har tro på at fremtiden likevel kan være lys for dem.

- Det er ikke slik at Xi Jinping prøver å utrydde menigheten, slik Mao prøvde i 1960-årene. Han prøver kun å kontrollere den, forklarer MacMillian og utdyper:

- Det kommunistiske partiet ser menigheten som en alternativ organisasjon som truer makten til det kinesiske kommunistpartiet. Delvis handler det om medlemstall. Og selvfølgelig så er deres endelige troskap mot Gud, og ikke det kommunistiske partiet, og de ønsker helt spesifikt å gjøre Kina kristent.

Jeg vil virkelig håpe og tro at Kina er en kristen stormakt når vi kommer til 2050-tallet.

– Ron Macmillian

Skuffelse

Etter 1978 og frem mot rundt 2008-2010 åpnet Kina seg mer og mer opp, og det ble lettere og bedre for de kristne i landet. Den siste tids tilbakegang er en skuffelse for landets kristne.

- Den kinesiske menigheten er under overvåkning mer enn noensinne.

- Staten er fiendtlig, og det nye elementet er deres teknologiske evne til å holde øye med folket sitt, forklarer MacMillan.

Mobiltelefoner brukes i stort omfang som overvåkningsredskap. I tillegg må man eksempelvis scanne inn med en QR-kode for å komme inn i private leilighetsbygg. Det kinesiske folk hindres fra å laste ned bibler på nettet. De kan ikke kommunisere via WeChat, den ledende kommunikasjonskanalen.

- De «skviser» på alle nivåer. I de statlige menighetene har de innsistert på at overvåkningskamera blir montert i alle menighetene, og videoopptakene blir sendt til en ny myndighetsenhet som overvåker relasjonene mellom staten og menigheten, forteller MacMillan.

Urbaniseringstrend

- Hvem er de kristne i Kina? Hvilket sosio-økonomisk segment av samfunnet tilhører de?

- Frem til Tiananmen-massakren i 1989 var flertallet kristne i Kina bønder. Etter massakren var mange blant de kinesiske intelektuelle, som studenter og universitetenene som helhet, veldig skuffet over kommunismen og vendte seg til kristendommen. Så i byene er det nå en ny type husmenigheter som består av urbane profesjonelle som er ganske godt utdannet, ganske velstående, som har gode forbindelser med omverdenen. Noen har studert i utlandet, svarer MacMillan.

De siste 25 årene har rundt 300 millioner mennesker også flyttet fra landsbygda til byene. MacMillan forteller om to typer menigheter i byene: Migrant-menigheter, som består av folk som har flyttet fra landsbygda, og som er kontrollert og ledet av de eldre kinesiske husmenighetsnettverkene på landsbygda. Den andre typen er menighetene som består av den urbane eliten.

- Det er veldig spennende og veldig nytt å se den urbane elite ta kristendommen så alvorlig, som en relasjon med Jesus, sier MacMillan og fortsetter:

-I 90-årene hadde vi det vi kalte kulturelle kristne, som var folk som sa: «Det ville vært bra om Kina tok til seg de moralske prinsippene fra kristendommen». Det kinesiske kommunistpartiet sa ganske enkelt: «Dere lar oss regjere, og vi skal la dere få være rike». Det gjorde at det ble skapte en moralsk krise, fordi alle gikk helt berserk materialistisk sett, men mistet det moralske kompasset.

Fra beundring til motkamp

David Aikman forteller i boken sin at Jiang Zemin, som var president på den tiden, ble spurt om hva han ville forandret med Kina hvis han kunne. Han svarte at han skulle ønske at befolkningen kunne blitt kristne.

- Den type beundring av kristendommen, og dens etiske kraft har blitt borte. Det er farlig å si det nå, sier MacMillan.

Den neste generasjonen

- Jeg tror derimot fienden i den usynlig verden går til motkamp mot hvordan vi viderefører troen til den neste generasjonen. Jeg tror ikke fienden har noe problem med at vi har vekkelse nå, så lenge vi holder det for oss selv og ikke gi det videre til barna, mener MacMillan og forklarer:

- I kommunismen går de imot og bringer det tyngste presset mot en kristen i tenårene. Hvis du ikke ble med i den kommunistiske organisasjonen på skolen, er det ganske enkelt slik at du ikke kan gå i treningsstudioet. Du kan ikke få ekstraundervisning. Det er den store kampen når du er rundt 12-14 år. Den andre store krisen er når du blir 18 år. Vil du ta ateisme-eksamen og komme inn på universitetet, eller vil du stå opp for troen din og nekte å bli utdannet på avansert nivå? Det gjør at de kristne kjemper sine største kamper med staten når de er unge.

Det er også forbudt med søndagsskoler i de kinesiske menighetene. Og pastor-seminarene til de institusjonelle menighetene rammes av forsøk på å begrense inntak, forandre eiendommene deres eller sende dem bort. Videreføringen av troen trues.

- Det er slik det gjøres, og det er veldig effektivt. De skviser istedet for å knuse. For disse regjeringene ønsker ikke en stygge overskrifter, forklarer MacMillan.

Det er veldig spennende og veldig nytt å se den urbane elite ta kristendommen så alvorlig, som en relasjon med Jesus.

– Ron Macmillian

Tror de kristne kan vinne

- Til tross for det store antalle kristne i Kina er ikke en endringer uunngåelig. Jeg vil virkelig håpe og tro at Kina er en kristen stormakt når vi kommer til 2050-tallet, sier MacMillan.

MacMillan forklarer sin fremtidsoptimisme med at man i Kina ser en kamp mellom en lett og formbar kristen bevegelse, og en tung og byråkratisk organisasjon, og at bevegelsen lettere vil vinne en sånn kamp.

- Det er en kamp mellom en bevegelse og en organisasjon. Kirken er en bevegelse. Og særlig måten den er organisert. Den er slank og bøyelig. Den kan reorganiseres lett. Ledere kommer og går. De har ikke tung utdannelse. De har ikke bygninger. Den kan stadig «finnes opp på nytt». Og den vokser alltid, fordi det er et tomrom i samfunnet, sier han.

Kommunistpartiet derimot, er seigere.

- Det er langsomt og hierarkisk. Og hvis du setter en bevegelse opp mot en organisasjon, er det bare én vinner. Jeg tror det blir menigheten. Men jeg tror ikke det er uungåelig. Vi må hjelpe og vi må be, sier han.