Det er riktig og viktig som Moe videre sier, at der er behov for å løfte opp og nyansere hva som nå egentlig skal feires. Selve kristningsverket ser kanskje ut for å være unnagjort på noen tiår, men konsekvensene og motivet av å gjøre det med makt har vi betalt for i tusen år i ettertid. De første 700 årene var kanskje de verste, men det norske kristenfolket lider trolig enda under premisset av å måtte bygge Guds rike i en romersk-kristen-doms-kultur, som ble innført i dette landet for 1000 år siden. Vi synes fortsatt i dag å være en vingeklippet menighet som de siste 150 årene har overlevd i en bølgende vekkelseskultur, som igjen lider av manglende evne til å bære varige frukter i egen nasjon.

Sett i et teologisk perspektiv skriver Markus i 16,17-18: Og disse tegnene skal følge dem som tror: I mitt navn skal de drive ut onde ånder. De skal tale med nye tungemål. De skal ta slanger i hendene, og om de drikker dødelig gift, skal det ikke skade dem. På syke skal de legge sine hender, og de skal bli helbredet. Dette er de siste ordene Markus refererer etter Jesus før han fortsetter i vers 19: Så ble Herren Jesus, etter at han hadde talt dette til dem, tatt opp til himmelen, og han satte seg ved Guds høyre hånd. Men de gikk ut og forkynte overalt. Og Herren virket med og stadfestet Ordet ved de tegnene som fulgte med. Vi skulle gjerne fått erfart mer i vårt land av hva disiplene fikk erfare. De fikk se at Jesu ord var i virksomhet. Håpet hos Jesus var at han skulle etterlate seg mer enn et oppgjør for vår synd.

Esekiel skriver i 20,11 at Jahve gir israelsfolket sine Chukim og kunngjør dem sine Mishpatim. For at det menneske som holder dem, skal leve ved dem. I norsk oversettelse heter chukim bud og mishpatim lover. Esekiel kaller de fem første budene Chukim og de fem siste Mishpatim. Slik finner vi dem også benevnt andre steder i GT. I versene 21 og 22 skriver Esekiel at dersom chukim og mishpatim ikke overholdes vil det være årsaken til at Gud holder tilbake sin hånd for sitt navns skyld. Her er et premiss som i sin mangel kan forårsake en begrensning. Er det ikke også dette Jesus understreker i de siste samtalene med disiplene sine i Johannes evangeliet 13-17? I en ordveksling med Filip sier han i 14,21: Den som har mine bud og holder fast på dem, han er den som elsker meg. I vers 15 hadde han tidligere sagt at dersom dere elsker meg, da holder dere fast på mine bud.

Gjennomgående i hele denne ordvekslingen med flere av disiplene og talen som følger synes det å være en forståelse av at der er en sammenheng mellom å kjenne Jesus, tro på ham og å elske ham. Hvis det er slik at å tro på Jesus og å elske Jesus hører sammen, da tenker Jesus at det vil gi seg utslag i at hans bud blir holdt. Da er vi tett på forståelsen hos Esekiel, som sa at folket skulle leve ved budene.

Hvis budene Jesus ber oss om å holde er en kvittering for vår tro, da er de også premisset for ordene Jesus meddeler Filip i Joh.14,12: sannelig, sannelig sier jeg dere: Den som tror på meg, han skal også gjøre de gjerninger jeg gjør. Budene måtte altså først etterleves. Derfor kan bare Guds rike bygges på premisset av at budene Jesus ga oss blir overholdt. I 15,12-17 forteller han endog at fruktene da vil bli varige. Men snakker Esekiel og Jesus her om de samme budene? Ja, de snakker om akkurat de samme budene. Jesus har bare tatt de fem chukim-budene og sammenfattet dem i dette ene om å elske Herren først av alt. De fem siste, mishpatim-budene, har han sammenfattet i dette som er like viktig; å elske sine medmennesker.

Et viktig premiss for å se Guds rike vokse ligger altså i muligheten av å elske sine medmennesker. Å elske sine medmennesker er kanskje vanskelig å fatte innholdet/konsekvensen av. Jakob, Jesu eldste bror, slet også med å forstå hva Jesus prøvde å formidle. Da alt var over blir han leder for de troende i Jerusalem og forfatter av Jakobs brev. Der forklarer han hva det vil si å overholde mishpatim-budene. I 2,8 kaller han det den kongelige lov og bruker mange innfallsvinkler på å forklare leseren at det enkelt handler om å ikke gjøre forskjell på folk, eller å sette seg høyere enn noen, eller å finne seg selv å være mer verd enn andre. Her ligger nøkkelen til de varige fruktene. Her er premissene for å se Guds rike vokse. Her er premissene for det kristne samfunnet. Men denne forståelsen deler vi heller lite med hverandre, selv om den var det bærende i livsfilosofien Jesus prøvde å etterlate til disiplene sine og til oss.

Jesus visste at hans rike bare kunne vokse etter surdeigsmodellen. Likevel skal vi tro på kristen-retten. Vi utfordres til å tro at kristen-retten har kristnet og kan igjen kristne samfunnet. Dermed også at kristen-retten er vår kristne kulturarv. Problemet er derimot at Kristen-retten fra 1024 jobbet motsatt. Det hjelper lite om vi i dag projiserer inn kristen tro i dette kristnings-prosjektet. Kristen-retten er i sitt innhold det motsatte av hva Jesus lærte fra seg i de siste samtalene med dem som skulle ta hans livsvisdom videre. Derfor vil det også være nytteløst om troen er koplet mot loven, kristen-retten, skapt av kirken som hierarkiets øverste autoritet. Da blir det loven som skal skape den kristne kulturen og det kristne samfunnet. Er ikke dette den diametralt motsatte undervisningen av hva vi finner i GT etter Esekiel og etter Jesus i evangeliene? Hvis det er slik, har ikke da i realiteten kristen-retten en antikristen-funksjon?

I Rolfsens lesebok, som var i bruk i folkeskolen fra 1892 til ut på 1950-tallet, ble så godt som alle barn, som ble våre foreldre, besteforeldre og oldeforeldre, indoktrinert til å tro at kristningsverket var noe som ble gjort av biskop Grimkjell og hans etterfølgere. Det var bare en del av kristningshistorien at kisten med liket av Olav Haraldsson ved Olsokmessen ble tatt ut av kirken og båret i prosesjon rundt kirken. Posene som var festet på kisten kunne de tilreisende og deltakende legge sine penger i for å få sin sjel frelst. Var ikke da kirken i Nidaros i sin tid vår Kaba-stein? Kristen-retten fikk sin kirkestyrte utvikling og lovens progresjon sendte oss ned i et åndelig mørke. Bålene og galgene kom 50–100 år etter reformasjonen. Kristen-rettens bunn ble nådd med Christian V. Lov av 1687:

6.1.7 og 8. Hvem som overbevisis at have lastet Gud, eller bespottet hans hellige Navn, Ord og Sacramenter, hannem skal Tungen levendis af hans Mund udskæris, dernæst hans Hoved afslais og tillige med Tungen sættis paa en Stage. Haver nogen sin Haand til nogen saadan Guds Foragt brugt, da bør den og af hannem levendis at afhuggis, og hos Hovedet paa Stagen fæstis.

Det er dette som er konsekvensen av kristenrettens progresjon. Chukim og mishpatim var blandet samen på grunn av uforstand eller for å utøve makt. Chukim-budene var ikke lenger en sak mellom mennesket og Gud. Gud var blitt menneskets dommer i kirkens posisjon og tjeneste. Det kan synes vanskelig gi dette overgrepet, som kulminerer i Christian V. lov, etiketten kristen-rett, uten at det samtidig gir en opplevelse av at kristen-navnet misbrukes. I så fall kan vi kanskje også forstå at Gud holder tilbake sin hånd for sitt navns skyld i vår nasjon i dag.

Esekiel, Jesus og Jakobs undervisning var satt til side. Konsekvensen ble deretter. Menneskets medskapte frihet var krenket under et kirkelig og åndelig hierarki. Det rasjonelle mennesket forstår dette i dag, og kvitterer med avkristning. For 100 år siden glattet biskop Støylen over situasjonen med en salme, som fra 1925 ble tilført barnas lesebok i skolen. I 2024 samles kristenfolket på Moster til fest. Forståelsen, teksten og djevelskapen som ble nedfelt i Christian V. lov sopes dermed på ny under teppet. Den metaforen kan trolig trekkes lenger. Besteforeldre og foreldre som deltar i feiringen på Moster fyller kanskje dette triste kapitlet i vår nasjons historie på ny i sine etterkommeres ryggsekker. Om så skjer, vil Gud da fortsatt holde tilbake sin hånd? Hvordan skal denne nasjonen få leve ut sitt potensiale om kristenfolket bevisst holder Guds arm på avstand ved å løfte opp og feire en kristen-rett som langt på vei synes å være bibeltekstens filosofiske og læremessige motsetning?